Halloweentur

Skummelt i Suldalsheiene på Halloween! 

Størknet blod, saftige blåmerker, knurrende troll og hakkende spetter. Det var bare en ting å gjøre; komme seg ut av hamsterhjulet og gå det beina var gode for. 

Utstyrt med hodelykter, refleksvester og nødraketter, med tidlig avgang fra Osen tok vi alle forholdsregler for å rekke fram til Hovestølen før solnedgang. 

No vart du skræmt, no! Happy Halloween. 

Gamlestien. Kjekkere på den enn på grusveien. Langt igjen. 

Oppvarming i hamsterhjulet. 

Hakkespettens drøm. 

Hakk, hakk, hakk, heldigvis hakket den i treet og ikke i oss. 

Hårnålsveien opp fra Osen blir kortere for hver gang, men noe lett valg er den ikke. Ikke er det råd med snarveier heller, skal man fra Osen til Karinuten blir det fort 1001 høydemetre rett opp. De enste som holdt oss med selskap var hakkespetter og ravner. Men det er enklere å gå opp enn ned, og det var i grunnen både forfriskende og avkjølende med regnet som møtte oss etter første halvtimen. 

Denne ble nyttig. Vi observerte rundt 25 sauer der oppe i høyden.
Da er det greit å vite hvem man skal gi beskjed til. 

For to byaser er det riktig så kuriøst at vi bes melde fra om "observasjonar av beitedyr". Plakaten måtte foreviges, må vite. Og takk og pris for det, vi endte opp med å sende melding om tre flokker med sauer der oppe i heiene. Brrr, det må være kalt for dyra, selv om de har godt med ull på seg. På tide å trekke nedover nå. 

Vi fulgte Sandsa-stien og krysset Stropaåno ved Suldalsdachsen, snørte hettene igjen, trødde på oss det vi hadde av ekstra ull og klatret krumbøyd mot regnet opp til Karinuten. Sånn blåste det på toppen at vi måtte holde oss fast, og det var to glade vandrere som kunne slippe seg nedover mot Djupatalstjørn. 

Karinuten 1071. Surt, vått, kaldt - holde seg fast!

Karinuten. Djupaskardet i bakgrunnen. Bare å komme seg avgårde. 

Mot Sandsavatnet. 

Ned fra Karinuten. 

Klok av erfaring holdt vi oss nærmest mulig Djupadalstjørn, og klarte å snike oss unna de verste ur-partiene. Kjekt å klyve i tørr ur, men glatte og sleipe steiner tar tid, og med tidlig solnedgang som worst case scenario måtte vi knipe inn på tiden der vi kunne. 

Mot Sandsa.  

Der oppe var vi. 

Fem minutter oppholdsvær ved Djupadalstjørn ga oss anledning til å spise skiver som ikke dryppet av regnvann, og nye krefter klaret opp både muskler og tanker. I stedet for å rote oss bort i ura klarte vi å lese nøddingene og finne sauetråkket på sørsiden av elva som går gjennom Djupaskardet. Med så mye tid spart var i vi mål på under seks timer. 

Djupadalstjørn-selen. 

Djupadalstromma. 

Mot Reinsnuten. Nope, det ble ikke denne veien. 

Kloakkdyret i Djupaskardet. 

Puslespill.

Det er noe eget når man kommer til Bergjordholet. Nesten som å sykle over Sikvaland og se Jæren bre seg ut under Knudaheio. Blåne på blåne, verdt hver svettedråpe. 

Takk for turen, Annika.

Litle Heiavatnet. Og himmelen. 

Belønningen.