Endelig Vinjanuten

En julidag i 2015

Vinjanuten hadde lenge stått på min bucket-liste. Den ligger jo der, kan ikke være lange turen? Tar den en annen gang. Hadde ikke helt skjønt hvorfor den var med på Nutfant-listen, men det skjønner jeg nå. For det jeg trodde var Vinjanuten var jo bare ei lita kolle ovenfor Suldalsosen. 

Annika hadde sagt at Vinjanuten var en heldagstur, så til tross for at vi tenkte hun overdrev, provianterte vi godt. Heldigvis lå det i bakhue at den dama aldri overdriver turlengde. Heller tvert imot. Vi brukte syv timer. 

Den største hindringen for å legge ut på ny tur, er å vite hvor den starter. Greit nok for de lokalkjente, men ikke alltid like lett for oss byfolk å vite hvilken sving i Kariåsen som er den rette. For vår del ble det å sette en bil på Suldal billag i Osen, og kjøre den andre til akkurat rette svingen i Kariåsen. Klok avgjørelse. 

Utsikt mot Suldalsosen. Mind the gap... 

De trenger ikke pol på Sand, det er bare å ta turen opp hit og fylle drikkeflasken. 

Hm, det var visst ikke en elg likevel.

De røde og hvite merkene viste vei, merkingen var upåklagelig. Vi forsto fort at vi skulle høyere opp enn den vesle kolla; stien gikk gjennom lune skoger, over bløte myrer og vi spiste koter som forrett før lunch på Prestastølen. 

Coffee, anyone? Vertskapet på Prestastølen.

Ingenting å si på merkingen. 

Landskapet åpnet seg opp, men det var like bratt. Kote for kote, en fot om gangen. For den som tror på huldra må disse liene være rene skattkammeret. Ser du deg om, lytter og lar fornuften få fri kan du nikke til både tusser og troll underveis. Det perfekte landskap for å lure seg bort. 

Vel framme på Øvrastøl nøt vi utsynet og speidet mot kjente fjell. Teigen var nyslått, elven buldret, livet var godt. Mon tro om det ikke går sti også over til liene ned mot Hylsfjorden? Kanskje en annen gang, kanskje. 

Litt før Øvrastøl. Blir ikke så mye finere enn dette. 

Øvrastøl. 

Om det var aldri så vanskelig å rive seg løs fra stølen, måtte vi videre. Litt skummelt ble det, for berget var bratt og regnet gjorde det glatt. Men pytt, byfolk lar seg ikke skremme så lett. Man kommer både langt og høyt med gode fjellsko og kropp og tanker i balanse. 

Naturens eget kunstverk.

Fortsatt super merking. De røde og hvite ble avløst av tydelige nøddinger. Selv om vi snublet over både isfjell og sky på toppen var det ingen kunst å navigere. Det fine med skyene i Suldal er at de aldri blir lenge på ett sted, så da de ga seg ga vi oss ende over av synet fra toppen. Der lå de. Skaulen. Snønuten. Napen, Reinsnuten, Skute. Kjente og kjære og like mektige hver gang. Det lander liksom, i hodet, når jeg får hvile øynene på disse majestetene - og enda bedre føltes det fra majesteten Vinjanuten. Ikke verst fjell. 

Snart oppe! Flytt deg, sky, her kommer vi!

Jannien.

Kari.

Marit.

Kari klar for hopp og sprett nedover. 

Motivasjonen for å løsrive seg var is på Osen. Skulle vi rekke butikken var det bare å gi jernet. Huhei hvor det bar. Fantastisk utsikt. Vi lo og hoppet nedover berget, og plutselig dukket det opp nok en varde. Her var det bratt! Ørneutsikt til Suldal stadion, bare synd det ikke var fotballkamp. Vi dristet oss ut på kanten, det kilte i magen. Her skulle man ikke gå for langt ut. 

Snøen lå fortsatt over store områder, og jo lavere vi kom i terrenget jo råtnere ble den. Jeg kan personlig skrive under på at det ikke er smart å krysse bekker på snøbruer man ikke er helt trygg på. Vannet er kaldt. 

Italia, Suldal. 

Nedstigningen langs Vekaåno var rene jungelturen. Vi svingte oss fra tre til halv fire, det var så bratt at det ble ganske snublete å bruke stavene. Mykt og godt underlag, men det tok jo en evighet å komme seg ned. Langt å gå for trøtte bein. Praten stilnet, vi økte avstanden og gikk helst på viljen. Hun hadde rett, Annika. Det var en lang tur. Ikke engang tanken på is motiverte. Det kunne være det samme med hele isen. 

Jungelens konge 

Oppturen kom siste biten. Det bugnet av modne blåbær og strålende revebjeller, og Kari plukket med seg både blåbærris og blomster til de to gamle som ikke lenger er så lette på foten at de kan ta turen til fjells. Det slo an, å plukke blåbær i sin egen stue. 

Sukk. Det er så vakkert atte. 

 Vi rakk butikken. Aldri før har isen smakt så godt. 

#denneturengårjegglattengangtil