Endelig Vinjanuten

En julidag i 2015

Vinjanuten hadde lenge stått på min bucket-liste. Den ligger jo der, kan ikke være lange turen? Tar den en annen gang. Hadde ikke helt skjønt hvorfor den var med på Nutfant-listen, men det skjønner jeg nå. For det jeg trodde var Vinjanuten var jo bare ei lita kolle ovenfor Suldalsosen. 

Annika hadde sagt at Vinjanuten var en heldagstur, så til tross for at vi tenkte hun overdrev, provianterte vi godt. Heldigvis lå det i bakhue at den dama aldri overdriver turlengde. Heller tvert imot. Vi brukte syv timer. 

Den største hindringen for å legge ut på ny tur, er å vite hvor den starter. Greit nok for de lokalkjente, men ikke alltid like lett for oss byfolk å vite hvilken sving i Kariåsen som er den rette. For vår del ble det å sette en bil på Suldal billag i Osen, og kjøre den andre til akkurat rette svingen i Kariåsen. Klok avgjørelse. 

Utsikt mot Suldalsosen. Mind the gap... 

De trenger ikke pol på Sand, det er bare å ta turen opp hit og fylle drikkeflasken. 

Hm, det var visst ikke en elg likevel.

De røde og hvite merkene viste vei, merkingen var upåklagelig. Vi forsto fort at vi skulle høyere opp enn den vesle kolla; stien gikk gjennom lune skoger, over bløte myrer og vi spiste koter som forrett før lunch på Prestastølen. 

Coffee, anyone? Vertskapet på Prestastølen.

Ingenting å si på merkingen. 

Landskapet åpnet seg opp, men det var like bratt. Kote for kote, en fot om gangen. For den som tror på huldra må disse liene være rene skattkammeret. Ser du deg om, lytter og lar fornuften få fri kan du nikke til både tusser og troll underveis. Det perfekte landskap for å lure seg bort. 

Vel framme på Øvrastøl nøt vi utsynet og speidet mot kjente fjell. Teigen var nyslått, elven buldret, livet var godt. Mon tro om det ikke går sti også over til liene ned mot Hylsfjorden? Kanskje en annen gang, kanskje. 

Litt før Øvrastøl. Blir ikke så mye finere enn dette. 

Øvrastøl. 

Om det var aldri så vanskelig å rive seg løs fra stølen, måtte vi videre. Litt skummelt ble det, for berget var bratt og regnet gjorde det glatt. Men pytt, byfolk lar seg ikke skremme så lett. Man kommer både langt og høyt med gode fjellsko og kropp og tanker i balanse. 

Naturens eget kunstverk.

Fortsatt super merking. De røde og hvite ble avløst av tydelige nøddinger. Selv om vi snublet over både isfjell og sky på toppen var det ingen kunst å navigere. Det fine med skyene i Suldal er at de aldri blir lenge på ett sted, så da de ga seg ga vi oss ende over av synet fra toppen. Der lå de. Skaulen. Snønuten. Napen, Reinsnuten, Skute. Kjente og kjære og like mektige hver gang. Det lander liksom, i hodet, når jeg får hvile øynene på disse majestetene - og enda bedre føltes det fra majesteten Vinjanuten. Ikke verst fjell. 

Snart oppe! Flytt deg, sky, her kommer vi!

Jannien.

Kari.

Marit.

Kari klar for hopp og sprett nedover. 

Motivasjonen for å løsrive seg var is på Osen. Skulle vi rekke butikken var det bare å gi jernet. Huhei hvor det bar. Fantastisk utsikt. Vi lo og hoppet nedover berget, og plutselig dukket det opp nok en varde. Her var det bratt! Ørneutsikt til Suldal stadion, bare synd det ikke var fotballkamp. Vi dristet oss ut på kanten, det kilte i magen. Her skulle man ikke gå for langt ut. 

Snøen lå fortsatt over store områder, og jo lavere vi kom i terrenget jo råtnere ble den. Jeg kan personlig skrive under på at det ikke er smart å krysse bekker på snøbruer man ikke er helt trygg på. Vannet er kaldt. 

Italia, Suldal. 

Nedstigningen langs Vekaåno var rene jungelturen. Vi svingte oss fra tre til halv fire, det var så bratt at det ble ganske snublete å bruke stavene. Mykt og godt underlag, men det tok jo en evighet å komme seg ned. Langt å gå for trøtte bein. Praten stilnet, vi økte avstanden og gikk helst på viljen. Hun hadde rett, Annika. Det var en lang tur. Ikke engang tanken på is motiverte. Det kunne være det samme med hele isen. 

Jungelens konge 

Oppturen kom siste biten. Det bugnet av modne blåbær og strålende revebjeller, og Kari plukket med seg både blåbærris og blomster til de to gamle som ikke lenger er så lette på foten at de kan ta turen til fjells. Det slo an, å plukke blåbær i sin egen stue. 

Sukk. Det er så vakkert atte. 

 Vi rakk butikken. Aldri før har isen smakt så godt. 

#denneturengårjegglattengangtil

Halloweentur

Skummelt i Suldalsheiene på Halloween! 

Størknet blod, saftige blåmerker, knurrende troll og hakkende spetter. Det var bare en ting å gjøre; komme seg ut av hamsterhjulet og gå det beina var gode for. 

Utstyrt med hodelykter, refleksvester og nødraketter, med tidlig avgang fra Osen tok vi alle forholdsregler for å rekke fram til Hovestølen før solnedgang. 

No vart du skræmt, no! Happy Halloween. 

Gamlestien. Kjekkere på den enn på grusveien. Langt igjen. 

Oppvarming i hamsterhjulet. 

Hakkespettens drøm. 

Hakk, hakk, hakk, heldigvis hakket den i treet og ikke i oss. 

Hårnålsveien opp fra Osen blir kortere for hver gang, men noe lett valg er den ikke. Ikke er det råd med snarveier heller, skal man fra Osen til Karinuten blir det fort 1001 høydemetre rett opp. De enste som holdt oss med selskap var hakkespetter og ravner. Men det er enklere å gå opp enn ned, og det var i grunnen både forfriskende og avkjølende med regnet som møtte oss etter første halvtimen. 

Denne ble nyttig. Vi observerte rundt 25 sauer der oppe i høyden.
Da er det greit å vite hvem man skal gi beskjed til. 

For to byaser er det riktig så kuriøst at vi bes melde fra om "observasjonar av beitedyr". Plakaten måtte foreviges, må vite. Og takk og pris for det, vi endte opp med å sende melding om tre flokker med sauer der oppe i heiene. Brrr, det må være kalt for dyra, selv om de har godt med ull på seg. På tide å trekke nedover nå. 

Vi fulgte Sandsa-stien og krysset Stropaåno ved Suldalsdachsen, snørte hettene igjen, trødde på oss det vi hadde av ekstra ull og klatret krumbøyd mot regnet opp til Karinuten. Sånn blåste det på toppen at vi måtte holde oss fast, og det var to glade vandrere som kunne slippe seg nedover mot Djupatalstjørn. 

Karinuten 1071. Surt, vått, kaldt - holde seg fast!

Karinuten. Djupaskardet i bakgrunnen. Bare å komme seg avgårde. 

Mot Sandsavatnet. 

Ned fra Karinuten. 

Klok av erfaring holdt vi oss nærmest mulig Djupadalstjørn, og klarte å snike oss unna de verste ur-partiene. Kjekt å klyve i tørr ur, men glatte og sleipe steiner tar tid, og med tidlig solnedgang som worst case scenario måtte vi knipe inn på tiden der vi kunne. 

Mot Sandsa.  

Der oppe var vi. 

Fem minutter oppholdsvær ved Djupadalstjørn ga oss anledning til å spise skiver som ikke dryppet av regnvann, og nye krefter klaret opp både muskler og tanker. I stedet for å rote oss bort i ura klarte vi å lese nøddingene og finne sauetråkket på sørsiden av elva som går gjennom Djupaskardet. Med så mye tid spart var i vi mål på under seks timer. 

Djupadalstjørn-selen. 

Djupadalstromma. 

Mot Reinsnuten. Nope, det ble ikke denne veien. 

Kloakkdyret i Djupaskardet. 

Puslespill.

Det er noe eget når man kommer til Bergjordholet. Nesten som å sykle over Sikvaland og se Jæren bre seg ut under Knudaheio. Blåne på blåne, verdt hver svettedråpe. 

Takk for turen, Annika.

Litle Heiavatnet. Og himmelen. 

Belønningen. 

Suldal, mer enn du kan se fra riksveg 13

Du kjenner det på kroppen. Flere lange turer i dager på rad, gårsdagen til Trolltunga, sitter i. Det verker i muskler, det verker i viljen. Men si nei til tur til Klungtveit å di? Not an option. Nysgjerrigheten vinner over verken, jeg snører på meg mine gamle fjellsko, de som har fått lov til å tørke to dager. Det har vært så fuktig og mye snø at mine tre år gamle travere som aldri helt fikk hvile seg denne sommeren og til slutt luktet sånn kattepiss at jeg måtte investere i nye. Som jeg overmodig gikk inn til Stranddalen første dagen, til Trolltunga neste. Burde jeg tatt en pause etter at de ga meg blåmerker på første tur? Tatt de gode, gamle til Trolltunga? Selvfølgelig. Men gjorde jeg det? Selvfølgelig ikke. 

Kjæreste Rasken, full kontroll. 

Avgangen fra Mokleiv ble noe komplisert fordi vi ikke fant porten ut fra villsaumarka. Etter noe plundring og mislykkede forsøk på logisk tenkning krysset vi RV13 og fant den hemmelige stien opp til Klungtveit. Rett opp i en drøy halvtime, gjennom eventyrlig urskog med kodet merking. Mektige løvtrær som hvisket til oss hundrevis av års historie. I seg selv de vakreste kunstverk. 

Veivisertavla. 

Nesten oppe på L/R - Lukkeskåra/Rådlausjuvet fant vi veivisertavla. Museum of the Golden Nail ventet. Men først fikk vi med oss grunneieren som guidet oss trygt oppover. 

Frode Frosk i loddrett flukt. 

Dyrelivet var variert, men med tatlingen fra gjengen så vi bare spor etter dyra. Bortsett fra en liten kamerat som desperat forsøkte å klatre loddrett for å slippe unna. 

Løypestrengen sett fra Nedstastølen. 

Den forrige grunneieren fikk, dengang det skulle bygges vei langs Suldalsvatnet, tilbud om enten vei opp til eiendommen eller ny løypestreng. Han valgte det siste, og løypestrengen går helt opp til Nedstastølen. Svimlende bratt! 

Nedstastølen. 

Første stopp Nedstastølen. Velsignet bilfritt, men stølsfolket var glade for å ha løypestrengen. Jo lenger vekk man kommer fra bebyggelsen, jo mer åpne og inkluderende blir vi. Vertskapet på stølen tok imot både kjente og oss nye, vi fikk komme inn og titte selvfølgelig. Og jammen hadde vi ikke felles kjente på Randaberg, må vite. 

Ingenting er overlatt til tilfeldighetene. 

Nedstastølen. Suldalsvatnet. Så kom regnet. 

Jeg var nok overmåte optimistisk med tanke på været. Regnbukse var ikke tema; jeg skulle holde varmen med shorts over ullstillongs. Det gikk bra første timen. Verre andre. Så rant det elver ned i fjellskoa. Men innrømme at jeg hadde bommet på bekledningen? Aldri. 

Mot Museum of the Golden Nail og Toskastølen. 

Bratt vandring fra Nedstastølen til Toskastølen. Jeg har vært på en del Toskastøler, og alltid trodd at det var her de sløveste knivene i skuffen stølte. Dengang ei; Toskastølen = stølen mellom de to skarene. Der fikk jeg den. 

Ved Toskastølen ligger også Museum of the Golden Nail. Eller, det vil si lå. Vinteren var hard også i disse heiene, og den gyldne nålen var flatklemt under en nedrast høyløe. Ikke mye grunneieren kunne gjøre med museet, men han kunne nå lø opp noen blytunge steiner for å støtte opp under veggen på Toskastølen. Stille og rolig vipset han opp en kampestein vi andre ikke klarte å rikke samlet en gang Sterke, disse heiafolkene. Kudos. 

Dupadalsstølen. 

Neste etappe, gjennom skaret med elva klukkende under oss, gikk til Djupadalsstølen. Nå var jeg mer gjennomvåt enn på bekkevandring i Valdres, det surklet i skoa og gårsdagens tur kjentes i alle ledd. Vandringen gjennom skaret var en reise i tid; jeg burde vel blitt halvredd da grunneieren pekte på den ene kampesteinen etter den andre som ikke lå der i fjor. Det buldrer og braker, ikke en centimeter flatt, og det trengs ikke rare fantasien for å forestille seg hvordan steinene flytter på seg. 

Fornuftig hund. 

Vel framme på Djupadalsstølen fikk vi komme inn og varme oss. Grunneierfamilien vartet opp med varm drikke, og Rasken parkerte under vedovnen. Ikke tale om han ville gå en meter mer. For vi skulle jo videre, må vite. Grunneieren måtte opp og se til neste støl. Tilbudet om å bli værende i varmen på Djupadalsstølen var fristende, men det kunne jeg ikke si høyt. Etter litt varme i kroppen var det ut i regnet igjen. Det hadde ikke avtatt. Men trekke seg? Not an option. Vi la i vei mot Tjønnastølen over stein, gjennom vierkratt og ur, i tapre forsøk på å balansere for ikke å bli enda blautere. Det holder bare så lenge. På et tidspunkt gir man opp og bare trør der foten vil. Driter i om det er bekk eller myr. Nå går det ikke an å bli blautere.  

Gåsunger, 4. august!

Tror du, ja. Det går nemlig an. Etter en skummel kryssing av Svartåno kjempet jeg med viljen, men naturen oppmuntret meg. Selv i regnet finner man skjønnhet. Tenk, gåsunger 4. august! Det rører en sliten kropp, og gir kraft til å gå videre. Med Roaldsnuten kneisende foran oss skrådde vi øst mot Tjønnastølen hvor grunneieren også hadde litt å fikse. 

Parti fra gammel vedovn på Tjønnastølen. Den varmet sikkert på dager uten ved og. 

Bølgeblikkbonanza på Tjønnastølen. 

Snøen hadde satt sine spor også på Tjønnastølen, men da Kari ville forsette til neste støl kjente jeg at hvert fiber i kroppen sa nei. Kliss klass gjennomblaut, kald, trøtt og sliten. Ikke engang viljen kunne overtales. Heldigvis hadde yngstemann i følget det på samme måten, og etter bølgeblikkterapien kunne vi slippe oss nedover til Djupadalsstølen igjen. Vannet hadde steget flere centimetre, og vi måtte finne nye veier over og gjennom bekkene. Folk og hund på Djupadalsstølen slo følge, og vi plasket oss nedover bakkene til Klungtveit. Fantastisk å komme inn i varmen, skifte til tørt tøy og varme seg på en dampende kopp te. Men hva tror du den godeste Kari fant på? Galen i halen; hun tok seg et bad (!) i kulpen. De galne har det godt. Og kaldt. 

Ikke verst selv om det regner! Tør jeg tippe på en liter vann i hver sko?

Tenk å få komme inn i varmen på L/R - Lukkeskåra/Rådlausjuvet. Sette seg ned, bla i en bok, nyte utsikten over Suldalsvatnet, bli servert nydelig middag med dertil hørende krokanis med heimelaga sjokoladesaus og bare være til. Og når du kjenner at du i grunnen er forsynt med natur for noen dager, rigges det til kino og vi ser på film om noen svensker som bygger hytte i et tre langt inne i de svenske skogene. Feil? Nei, det ble en perfekt avslutning på en strevsom dag. En dag som å sette i banken. Flottere natur skal du lete lenge etter i Suldal, bedre selskap og bedre veiviser finnes knapt. Sliten, var det noen som sa sliten? Husker ikke. På siste etappe ned til bilen trødde jeg føttene inn i brødposer og var tørr og varm helt hjem. Brødposer - undervurdert luksus. 

Tusen takk for turen!

Dagen etter? Da ble det biltur til Litunet. 

Jannien og Suldalsvatnet på en annen tur. Den gang over Harrskor til Hamrabø. 

Litunet. 

Godt å være hest på Litunet. Hylsfjorden i bakgrunnen.