Tur og di: Suldal, mer enn du kan se fra riksveg 13

Du kjenner det på kroppen. Flere lange turer i dager på rad, gårsdagen til Trolltunga, sitter i. Det verker i muskler, det verker i viljen. Men si nei til tur til Klungtveit å di? Not an option. Nysgjerrigheten vinner over verken, jeg snører på meg mine gamle fjellsko, de som har fått lov til å tørke to dager. Det har vært så fuktig og mye snø at mine tre år gamle travere som aldri helt fikk hvile seg denne sommeren og til slutt luktet sånn kattepiss at jeg måtte investere i nye. Som jeg overmodig gikk inn til Stranddalen første dagen, til Trolltunga neste. Burde jeg tatt en pause etter at de ga meg blåmerker på første tur? Tatt de gode, gamle til Trolltunga? Selvfølgelig. Men gjorde jeg det? Selvfølgelig ikke.

Kjæreste Rasken, full kontroll.

Avgangen fra Mokleiv ble noe komplisert fordi vi ikke fant porten ut fra villsaumarka. Etter noe plundring og mislykkede forsøk på logisk tenkning krysset vi RV13 og fant den hemmelige stien opp til Klungtveit. Rett opp i en drøy halvtime, gjennom eventyrlig urskog med kodet merking. Mektige løvtrær som hvisket til oss hundrevis av års historie. I seg selv de vakreste kunstverk.

Veivisertavla.

Nesten oppe på L/R - Lukkeskåra/Rådlausjuvet fant vi veivisertavla. Museum of the Golden Nail ventet. Men først fikk vi med oss grunneieren som guidet oss trygt oppover.

Frode Frosk i loddrett flukt.

Dyrelivet var variert, men med tatlingen fra gjengen så vi bare spor etter dyra. Bortsett fra en liten kamerat som desperat forsøkte å klatre loddrett for å slippe unna.

Løypestrengen sett fra Nedstastølen.

Den forrige grunneieren fikk, dengang det skulle bygges vei langs Suldalsvatnet, tilbud om enten vei opp til eiendommen eller ny løypestreng. Han valgte det siste, og løypestrengen går helt opp til Nedstastølen. Svimlende bratt!

Nedstastølen.

Første stopp Nedstastølen. Velsignet bilfritt, men stølsfolket var glade for å ha løypestrengen. Jo lenger vekk man kommer fra bebyggelsen, jo mer åpne og inkluderende blir vi. Vertskapet på stølen tok imot både kjente og oss nye, vi fikk komme inn og titte selvfølgelig. Og jammen hadde vi ikke felles kjente på Randaberg, må vite.

Ingenting er overlatt til tilfeldighetene.

Nedstastølen. Suldalsvatnet. Så kom regnet.

Jeg var nok overmåte optimistisk med tanke på været. Regnbukse var ikke tema; jeg skulle holde varmen med shorts over ullstillongs. Det gikk bra første timen. Verre andre. Så rant det elver ned i fjellskoa. Men innrømme at jeg hadde bommet på bekledningen? Aldri.

Mot Museum of the Golden Nail og Toskastølen.

Bratt vandring fra Nedstastølen til Toskastølen. Jeg har vært på en del Toskastøler, og alltid trodd at det var her de sløveste knivene i skuffen stølte. Dengang ei; Toskastølen = stølen mellom de to skarene. Der fikk jeg den.

Ved Toskastølen ligger også Museum of the Golden Nail. Eller, det vil si lå. Vinteren var hard også i disse heiene, og den gyldne nålen var flatklemt under en nedrast høyløe. Ikke mye grunneieren kunne gjøre med museet, men han kunne nå lø opp noen blytunge steiner for å støtte opp under veggen på Toskastølen. Stille og rolig vipset han opp en kampestein vi andre ikke klarte å rikke samlet en gang Sterke, disse heiafolkene. Kudos.

Dupadalsstølen.

Neste etappe, gjennom skaret med elva klukkende under oss, gikk til Djupadalsstølen. Nå var jeg mer gjennomvåt enn på bekkevandring i Valdres, det surklet i skoa og gårsdagens tur kjentes i alle ledd. Vandringen gjennom skaret var en reise i tid; jeg burde vel blitt halvredd da grunneieren pekte på den ene kampesteinen etter den andre som ikke lå der i fjor. Det buldrer og braker, ikke en centimeter flatt, og det trengs ikke rare fantasien for å forestille seg hvordan steinene flytter på seg.

Fornuftig hund.

Vel framme på Djupadalsstølen fikk vi komme inn og varme oss. Grunneierfamilien vartet opp med varm drikke, og Rasken parkerte under vedovnen. Ikke tale om han ville gå en meter mer. For vi skulle jo videre, må vite. Grunneieren måtte opp og se til neste støl. Tilbudet om å bli værende i varmen på Djupadalsstølen var fristende, men det kunne jeg ikke si høyt. Etter litt varme i kroppen var det ut i regnet igjen. Det hadde ikke avtatt. Men trekke seg? Not an option. Vi la i vei mot Tjønnastølen over stein, gjennom vierkratt og ur, i tapre forsøk på å balansere for ikke å bli enda blautere. Det holder bare så lenge. På et tidspunkt gir man opp og bare trør der foten vil. Driter i om det er bekk eller myr. Nå går det ikke an å bli blautere.

Gåsunger, 4. august!

Tror du, ja. Det går nemlig an. Etter en skummel kryssing av Svartåno kjempet jeg med viljen, men naturen oppmuntret meg. Selv i regnet finner man skjønnhet. Tenk, gåsunger 4. august! Det rører en sliten kropp, og gir kraft til å gå videre. Med Roaldsnuten kneisende foran oss skrådde vi øst mot Tjønnastølen hvor grunneieren også hadde litt å fikse.

Parti fra gammel vedovn på Tjønnastølen. Den varmet sikkert på dager uten ved og.

Bølgeblikkbonanza på Tjønnastølen.

Snøen hadde satt sine spor også på Tjønnastølen, men da Kari ville forsette til neste støl kjente jeg at hvert fiber i kroppen sa nei. Kliss klass gjennomblaut, kald, trøtt og sliten. Ikke engang viljen kunne overtales. Heldigvis hadde yngstemann i følget det på samme måten, og etter bølgeblikkterapien kunne vi slippe oss nedover til Djupadalsstølen igjen. Vannet hadde steget flere centimetre, og vi måtte finne nye veier over og gjennom bekkene. Folk og hund på Djupadalsstølen slo følge, og vi plasket oss nedover bakkene til Klungtveit. Fantastisk å komme inn i varmen, skifte til tørt tøy og varme seg på en dampende kopp te. Men hva tror du den godeste Kari fant på? Galen i halen; hun tok seg et bad (!) i kulpen. De galne har det godt. Og kaldt.

Ikke verst selv om det regner! Tør jeg tippe på en liter vann i hver sko?

Tenk å få komme inn i varmen på L/R - Lukkeskåra/Rådlausjuvet. Sette seg ned, bla i en bok, nyte utsikten over Suldalsvatnet, bli servert nydelig middag med dertil hørende krokanis med heimelaga sjokoladesaus og bare være til. Og når du kjenner at du i grunnen er forsynt med natur for noen dager, rigges det til kino og vi ser på film om noen svensker som bygger hytte i et tre langt inne i de svenske skogene. Feil? Nei, det ble en perfekt avslutning på en strevsom dag. En dag som å sette i banken. Flottere natur skal du lete lenge etter i Suldal, bedre selskap og bedre veiviser finnes knapt. Sliten, var det noen som sa sliten? Husker ikke. På siste etappe ned til bilen trødde jeg føttene inn i brødposer og var tørr og varm helt hjem. Brødposer - undervurdert luksus.

Tusen takk for turen!

Dagen etter? Da ble det biltur til Litunet.