Tur og di: Sauehei og Skute

Sauehei-vokteren. Litt stivnet i smilet

Sauehei. Den har ligget der og ventet. På bucket-listen. Jeg trodde jeg måtte opp fra baksiden, men nå etter råd fra Annika angrep vi den rett opp. Startet forsiktig inn fra Stavastølen, og litt før Skutestølene fulgte vi lyngen opp mot Sauehei-veggen. Ikke før hadde vi trådt utenfor komfortsonen før vi traff på en godt nødlet sti. Rene skjære luksusen.

‹

Bratt opp mot Sauehei. Sjekk hvem som følger med; selveste Sauehei-slangen.

Farene lurte, vi listet oss på tå for ikke å skremme opp Sauehei-slangen, og jamen klarte vi ikke å lure oss forbi ham. Bare for noen meter lenger framme å få fri passasje fra Sauehei-vokteren. Han kneiser stolt og følger med på alt som skjer fra Sauehei til Gullingen.

Jeg fant, jeg fant - en sti!

Det er spennende å finne fram selv, men ingenting slår en god sti. Sola strålte, vinden hadde gått og lagt seg og bakken dampet og duftet av varme. Leggen fremdeles svekket, men ikke verre enn at jeg klarte klyvene med hjelp fra Jannien.

Det jobbes på Skutestølene. Og bratt er det ned.

Utsikten var upåklagelig, på grensen til skummel der bratt, bratt over Skutestølene. Godt å komme seg bort fra stupet.

Sauehei-varde nummer 1.

Det må ha gått inflasjon i å bygge varder der oppe. Tror jeg talte ti, så noen har kost seg. Selv om ikke alle hadde samme kvalitetskrav.

Sauehei-varde nummer 2.
Den vinker til Natlandsnuten og er vel egentlig bare en nødling.

Sauehei-varde nummer 3. Og Jannien. 936 m.o.h.

Planen var å slippe oss ned til Breidastølen, ta rundt Tjøstheimbøljanuten og Bøljanuten tilbake, men det fristet mer å fortsette til Skute der sola skinte. Vi hilste på en harepus, fant en sikker rute ned til Skutetjørn, gikk veldig forsiktig for det lå lumske issvuller i nord-hellinga og konsekvensene av å trø feil vil jeg ikke tenke på.

Det gjelder å finne riktig vei ned.

Skutetjørn. Mot Vinjarnuten.

Er det ikke? Jo, det må være. Det må være selveste Laffen!

Og jamenmeg traff vi ikke på selveste Laffen! Gode, gamle kong Olav. Om han ikke har vært der selv har i hvert fall naturen selv sørget for å lage byste flottere enn noen billedhugger. Ikke før hadde jeg foreviget Laffen, før seks ryper fløy opp to meter fra meg. Jeg støkker like mye hver gang! Det er et mektig syn, men må de vente til jeg nesten trør på dem?!? Var ikke kjapp nok til å hente fram kameraet, men jeg fikk nå foreviget en rypefjær.

Rypefjær. Kamuflasjefargen er i ferd med å skifte fra høst til vinter.

Skute-varde nummer 1. 909 m.o.h. Utsikt mot Suldalslågen.

Rimelig høyt antall varder også på Skute og. Det kan selvsagt ha å gjøre med den flotte skifer-steinen som ligger i hauger og lass der oppe.

Skute-varde nummer 2.

Mot Kariåsen og Osen.

Det lokale skiferbruddet.

Mellom Skute og Onglanuten.

Vi fulgte bekken ned mot Skutevatna, holdt høyden og vips var vi ved Svartevatna. Rart å treffe på rødmerket løype igjen. Fortsatt med ekspedisjonslysten i behold dristet vi oss til å gå gamlestien ned fra Storrdal. Mye kulere den enn den rødmerkede!