Der blikket går følger foten etter

Suldal, 3. oktober 2015. 

Vokteren av Sandsavatnet; Kroko Dille. 

Høydeskrekken har fulgt meg i alle år. Om den er venn eller fiende er vanskelig å si, for den har lokket og lurt meg til randen av min komfortsone, og det er der veksten skjer. 

I strålende høstvær og nyimpregnerte fjellsko legger vi i vei fra Hovestølen. Målet er Reinsnuten rundt. 

Gullingen bak morgendogg. 

Opp til Brotene er det stille. Vi trekker grådig inn den friske fjellufta, fascineres av hvor fuktig det er i graset, hvor glatte steinene har blitt - det har sikkert vært nede i null i løpet av natta. Hvor gyllent det har blitt på bare en uke, hvor stille det er. Hvor godt det er å være akkurat her. Svetten renner, det er bratt. Men trygt. Blikket er festet på toppen, kroppen vet hvor den skal. 

Vi krysser elva som renner ned fra Litla Heiavatnet. Det går fint i dag. Var verre sist gang, da måtte vi lete lenge etter krysningspunkt. Jeg kjenner det i magen når jeg hører suset. Fornuften kjemper med redselen; jeg vet det er bare å gå på, men når rullgardinet går ned blir det vanskelig. Da blir jeg som Rasken. Løper opp og ned langs elva, vet at jeg   s k a l   over, men må finne rette plassen. Det går fint i dag og, selv om steinene i elva er ekstra glatte. 

Gullingen og Grønhovet i all sin prakt. 

Himmelen er blå. Vinden har ikke våknet ennå. Varmen stiger opp fra bakken og Gullingen vinker til oss i det fjerne. Takk for sist, gamle venn. Kanskje har Annika vært oppom med nytt klatretau? 

Sandvatnet.

Sandvatnet neste. Speilblankt. Varmt. Noen glatte partier, men stien er god og selskapet upåklagelig. Kroppen husker rasteplassen, men jeg overstyrer den og humøret holder. 

Ekspedisjonsleder Jakobsen med følge. Her forlater vi rød sti. 

Den tid er forbi der vi bare holder oss til den opptrukne sti. Det gjør godt å gå utenom, godt å finne fram selv. Planen med dagens tur er å gå Reinsnuten rundt, over Reinshei, rundt Tjøstheim-Sandsa, opp Djupadalen og via Bergjordsholet heim. Jeg lurer litt på å gå opp via Reinsnuten, men konkluderer med at det blir for bratt. 

Suldal sykkel og turn. Det var vanskelig å få fotfeste, men litt skoi må man ha.
Sandsavatnet i bakgrunnen. Like flott alle årstider. 

Bekkekryssing ovenom Sandsavatnet. Lyden, du skulle hørt lyden. 

Ekspedisjonslederen nærmer seg Tjøstheim-Sandsa.
Det   b u g n e r   av blåbær!

Blomsterperler. Kanskje søsteren min vet hva denne heter?

Tjøstheim-Sandsa med Sandsa og Sandsavatnet i bakgrunnen. 

Så kommer den. Magefølelsen. Det murrer, jeg svetter i hendene. Ser at det faktisk kan være mulig å bestige Reinsnuten fra sør-øst. Jeg vet at det går an litt lenger nord, der har vi gått ned før. Men herfra? Det ser jo så bratt ut! Men, det er noen grønne partier der oppe, det må være mulig. Kotene på kartet sier meg ikke så mye, høydeskrekken setter seg på skulderen, ekspedisjonslederen sier at det er opp til meg. Og jeg går. Oppover. 

Tjøstheim-Sandsa langt der nede til høyre.
Sandsa midt i bildet. Napen (ser du elefanten?) følger med. 

Den er upåklagelig. Utsikten ned mot Tjøstheim-Sandsa, som vi nettopp slet oss opp til. Napen-elefanten oser ro i syningom. Og vi går oppover. Spiser høydemetre. Finner en god hylle å gå på. Stanser, ser oss bakover og nyter utsikten. 

Påfyll. 

Sandsavatnet. 

Fra fjellhylla mot Karinuten. 

Det blir brattere. Vi nikker gjenkjennende til Karinuten, og ser helt til Snønuten. Jeg kjenner hjertet banke fortere. Noe skyldes stigningsgraden, noe høydeskrekken. Det er bare å gå. Vi klarer det nå. Jeg får gå foran og styre tempoet. Det hjelper. Så minnes jeg lærdommen fra vandringen i Himalaya hvor vi snakker Skikkelig Bratt. "Se der du skal gå og gå der du ser." Jeg ser der jeg er. Ser der jeg skal trø og trør der jeg ser. Der blikket mitt går følger foten min etter. Henter kraft fra fjellveggen. Den er varm, tørr og trygg. Det går bra. Snart oppe nå. 

I kampen mot høydeskrekk er det mange steg og mange seire.
Ett av stegene er å møte den. Herfra er det langt ned til Tjøstheim-Sandsa! 

Etter Kroko Dille blir det enda brattere, steinene er løse og mosen glatt. Men det går. Sakte, sakte. En fot om gangen. Så er vi oppe på første platå. Her ligger snøen ennå - kanskje får vi en ny isbre i Suldalsheiene? 

Retning Ulladalen. 3. oktober. 

Ekspedisjonslederen har målet i sikte. Reinsnuten fra sør-øst.
Mye opp-og-ned igjen ennå.

Reinsnutgubben. Du må en omvei for å finne ham, men han har god luktesans
og du kan være sikker på at han har fått ferten av deg lenge før du finner ham. 

Snøen ligger fast 3. oktober og minner oss om sommer. 

Det blir noen opp og ned. Et par bomturer der det selv for ekspedisjonslederen er for bratt å fire seg ned, men det gjør ikke noe. Vi har tiden og veien og vet at det dummeste vi gjør er å få hetta. Jeg har ikke lyst til å snu. Så ligger den der. Reinsnuten. 1125 m.o.h. Med arbeidshytta og masten. 

Reinsnuten. 

Skyene har umerkelig sneket seg inn på oss, det trekker en anelse og i denne høyden er det bare å hive på seg tørre klær. Fra nå skal vi følge den røde stien. Jeg vet det blir bratt nedover, men jeg har lært meg å se der jeg skal gå, lært meg å konsentrere meg om der foten skal settes ned. Lært meg å stoppe opp og nyte utsikten der jeg føler meg trygg. Ett steg om gangen. Der blikket går følger foten etter. 

Takk for følget!