Himalaya, Nepal, Annapurna, septober 2012.

«Vil du bli med på trekkingtur til Nepal? Det er en gjeng damer på vår alder som skal ned neste høst, og så har de to ledige plasser. Tenkte på oss to, jeg.» Forespørselen kom som lyn fra klar himmel. Nepal? Jeg? Det står ikke på min bucket-list, men etter noen sekunders refleksjon bestemmer jeg meg. «Ja, jeg blir med!» 

Annapurna I. 8091 m.o.h.

Colour me beautiful?

Et drøyt år senere velter 11 damer med alt for mye bagasje og passe kokte i toppen ut av Tribhuvan International Airport til lukten og lyden av Nepal. Kathmandu er verdens mest forurensede by, i hvert fall etter antall bakterier å regne, og den er garantert på støytoppen. Biler og mopeder har et avansert tutesystem for å overleve i den mildt sagt kaotiske trafikken, og vi skjønner fort at norske trafikkregler og HMS-tankegang kan vi bare glemme. Bilene kjører i alle retninger, utnytter alle lommer, sjåførene er allergiske mot å kjøre bak. Vi slår oss til ro med at det helst vil gå godt. Den største bilen har rangen, og får også skylden i en ulykkessituasjon. Balanse. Det vi ikke finner ut før etter en dag med virring downtown Kathmandu, er at en sjåfør som kjører på en person automatisk får skylden. Dersom den påkjørte må til rehabilitering må sjåføren betale. Det kan bety mye penger. Dersom offeret dør, derimot, må sjåføren betale en bot og sone noen dager i fengsel. Hvilket resulterer i at noen kan ty til ryggetrikset. Det må for ordens skyld nevnes at jeg i ettertid nevnte dette for min nepalesiske kollega, som rygget og aldri (i hvert fall ikke så ofte) hadde hørt om sånne episoder.

Vakre damer med vakre vesker. Annika shopper i Kathmandu. Foto, Siv Førde.

Før avreise har vi god tid til å bekymre oss. Hepatitt, difteri, kolera, stivkrampe, polio, tuberkulose… det er ikke grenser for hva vi må vaksinere oss mot. For ikke å snakke om faren for diaré. Vannet i Kathmandu er ekstremt forurenset, og har verdens høyeste innhold av rester fra avføring. Enkelt og greit. Vi får instrukser om ikke under noen omstendighet svelge vann fra springen, og om å tørke oss med anti-bac rundt vår stramt sammenpressede lepper etter dusjing. Det vil si, i de tilfeller vi er så heldige å få en dusj.

Første dame ut til å glemme seg ut er den ene Karien. Hun klarer å skylle tannbørsten i rennende vann første kvelden, men tutta er en hardhaus, og overlever uten synlige skader. Vi andre rister delvis i skrekk og delvis i beundring på hodet og skal definitivt ikke ta en Kari. 

Lavthengende strømledninger.

Før vi får lov til å starte på trekkingen må vi akklimatiseres. Hvilket betyr byvandring med hjertet i halsen og med skrekkblandet fryd å balansere mellom pågående gateselgere, templer, lavthengende strømledninger og mest av alt inntrykk som får øynene våre til å gå i spinn. Vår eminente reiseleder Ann-Helén Selle Opdal er tålmodigheten selv, det er ikke bare-bare å holde samlet flokk med 11 selvstendige, forvirrede, reisevante og nysgjerrige damer. Men hun klarer seg bra.

Ann-Helén bor i Norge, men har tilbragt mange år av sin barndom og ungdomstid Nepal. Til og med som voksen har hun bodd her ute. Hvilket har resultert i en lidenskap for det nepalesiske folk, og hun har gjort det til en livsoppgave å ta med mennesker til landet hun elsker. På sine trekkingturer sysselsetter hun bærere, guider og kokker som kanskje ellers ikke ville hatt et levebrød. Hennes lidenskap smitter over på oss, og vi får mange innsyn i en kultur preget av verdier så totalt ulike de vi har i vår egen bagasje. I Nepal er det nok bare å være. Tiden går ikke, den kommer. Vi besøker likbrenningsplassen. Det er 35 grader, det lukter svidd og vi er slitne. Inntrykkene er sterke. Diametralt motsatt våre ritualer. Noen av oss gråter, noen stålsetter seg, andre er fjerne i blikket. Det tar en stund før vi tar opp kameraene. Vi bare opplever, fulle av ærefrykt for en kultur vi bare så vidt har blitt kjent med. Restene av brente kropper dumpes i elven, sammen med søppelet. Noen vasker seg i samme vannet. Andre lager mat ved elvebredden, minnes de døde og ser framover. Håper den avdøde kommer videre til neste nivå mot nirvana.  Likbrenning.

At vi ikke bør vise knær og skuldre ­­har vi lest før vi reiste, men ikke helt tatt inn over oss. Går sikkert greit med den korte shortsen, vel? Og tightsen? Nope. Nakne knær og skuldre er no-no. Tettsittende tights er heller ikke noe scoop. Hva gjør man så? Når halve bagasjen ikke passer inn i kulturen? Shopper. Finner fram til de dyreste utstyrsbutikkene og går bananas. Det er jo så billig, og så trenger vi det jo. Og Nepal trenger inntekter. Tynne stoffer, glimrende for trekking i 30 varmegrader. Og så kan vi jo bruke tøyet når vi kommer hjem! Tanken på at temperaturen i norske fjell er mer egnet for Bergans Breheimen Lady streifer oss, men kastes fort over skulderen. Siv, som ikke har fått bagasjen sin, er den som virkelig trenger å shoppe, og hun har en hale av sympati-shoppere.

«Hvor mange av dere blir med på morgendagens mountain-flight for å se Mount Everest?» Ann-Helén vil sikre at vi får plass, og regner med fullt fly. Bare Torill   rekker opp hånden. Forundret ser reiselederen utover damene som helst er opptatt av servietten. «Hvaskjera?» Maggi ser også forundret ut, hun har tatt turen og anbefaler den på det varmeste. Vi andre ser på hverandre, og tenker det samme. Men ingen tør riktig si fra. Så kommer forklaringen. Samme dag vi dro til Nepal, bare timer før avreise, fikk vi følgende e-post: «Ikke for å skremme dere, altså, men et fly har nettopp styrtet ved flyplassen i Kathmandu. Et sånn fly som vi skal fly med når vi kommer ned.» Akkurat den sto ikke på listen-over-ting-å-bekymre-seg-for før avreise, men den har rykket opp på førsteplass hos de fleste av oss. Torill ser undrende på oss og utbryter «Så lenge flygeren tør å fly så tør jeg å sitte på.» Sånn er det når man har vokst opp på Langøya og har reist oftere med Twin Otter enn med bussen. Etter noen lydløse sekunder lirker også Janicke forsiktig hånden opp i lufta. Vi andre sukker lettet. Da er de to. Vi andre vender nølende blikket opp fra servietten og ser lettet og beundrende på våre kamikaze-venninner. De skal avgårde før solen har tenkt å røre på seg, og vi lover å vente på dem ved frokosten og ikke starte sightseeingen uten dem.

Neste morgen er det Torill og Janicke som venter på oss, de stråler og legger stolt fram sine Everest-diplomer fra Buddha Air – noe som også vil gi dem en viss status i byens Everest-pub. Et pub-besøk vi andre diskret stikker kjepper i hulene for. Det får da være grenser.

Men neste dag vi må til pers og til værs vi andre og. Propellflyet fra Yeti Air tar oss trygt til Pokhara, og når vi taxer inn til ankomsthytta høres mange lettelsens sukk. De av oss som fort blir bilsyke har måttet sitte framme i sightseeing-bussene, og måttet nøye oss med å høre på stemningen på bakerste benk. Samme mønsteret gjentar seg på bussen ut fra Pokhara, bare at nå har pipen fått en helt annen lyd. Stemmene har fått jubel i røsten, og humøret fra de bak er rykket opp flere divisjoner. Vi foran veksler blikk og flirer. Synes det er kjekt vi og, at flyturen gikk bra.

Mount Everest. Foto: Janicke Førde. 

Yes, we made it! Vel framme i Pohkara, og smilene slippes løs.

Og så er vi aldri så lite stolte over at vi har klart å pakke trekking-tingene i hver vår lille bærer-bag. Ann-Helén er opptatt av fair trekking og mener vi ikke bør utnytte bærerne. Det har vært vanskelig å begrense seg (kanskje ikke for Siv), noen av oss har pakket og pakket om flere ganger, men til slutt er vi alle innenfor vektgrensen og veldig glade for de strenge formaningene.

I Nayapul treffer vi staben vår, bestående av fem bærere, kokken Dill, vår nepalesiske guide Puru, kokkens sønn og vår hjelpeguide Subash samt Ragmy runner. Runnerens oppgave er å stå opp tidlig og løpe til neste lodge for å sikre damene overnattingsplass dersom mobildekningen skulle svikte. Med stort og smått utgjør vi rene ekspedisjonen.

Før avreisen til Nepal har vi flere planleggingsmøter. Selv er jeg førstereis på ren jentetur, mine turer er som eneste dame på sykkelturer med 10 – 12 mannfolk. Disse turene organiseres etter kommando-prinsippet. Vi får klar instruks om hvor vi skal møte opp, hva vi skal ha med, hvor vi skal sykle, hvem som fikser mat, øl og følgebil, og så tildeles soveplasser når vi kommer fram. Det eneste som er klart på forhånd er at jeg får enerom. Og her sitter vi og diskuterer om vi skal ­sitte ved siden av hverandre på flyet, om vi skal bytte på hvem som sover på rom med hvem og om vi skal ta med gaver eller overraskelser til hverandre. Oh la la, hva er det jeg har begitt meg inn på? Jeg skal til å slenge ut en sarkastisk kommentar, men blir stanset av min gode venninne Kari M sitt nå-tier-du-stille-blikk. Hun kjenner meg nesten bedre enn meg selv.

Men det funker! Det funker fantastisk bra! Vi sitter gruppevis på flyet, vi bytter på hvem som sover på rom med hvem, vi overrasker hverandre med gaver, lek og moro, og jeg elsker det! Må bare bøye meg i støvet, Gry, dette har absolutt noe for seg. He he, nå har kompisene mine noe å se fram til neste sommer... Vi etablerer fra første øyeblikk et samhold og vennskap som vanskelig lar seg beskrive. Ikke alle kjenner hverandre på forhånd, men det er mange bånd. Noen helt tilbake til første klasse på barneskolen, andre nyere. Sterke damer, rause damer, jenter på tur som tar fram alle sine gode egenskaper og legger bredsiden til for å finne positive løsninger. Ikke en halv sutring, selv om vi hadde både mensen, forstoppelse og diaré og var sørpe forkjølet noen og enhver. Min skepsis til jentetur fordufter like raskt som en sprut med anti-bac. Damer, dette er toppers. Dere er toppen!

Første trekkingdag starter med rolig gange opp til Tikedunga hvor vi får en myk start på eventyret. Neste dag står 3300 trapper på menyen. Turen går til Ghorepani (2870 m), solen steiker og vi sliter oss svettende oppover. Åh, så   godt det er å bare ha en dagstursekk! Hvordan i all verden klarer de det, disse bærerne, som spurter forbi oss i oppoverbakken, med flip-flops på føttene og gigantiske bører på ryggen?

Jippi, tannpuss! Siv, Maggi og Gry gjør seg klar for kvelden. Foto, Janicke Førde.

Hjelperne våre er opptatt av at vi får nok å drikke. Og av at vi blir varme inni oss. Hvilket resulterer i vekke-rituale med te på sengen, før det forsetter med te til frokost, te til tea-break, te til lunch, te når vi kommer fram etter dagens etappe og selvfølgelig te etter middag. I tillegg pøser vi på med flaskevann, for Ann-Helén har sagt at vi må drikke masse for å unngå høydesyke. Er det rart vi blir desperate etter å besøke do-skurene langs løypa? Stakkars Subash, hans oppgave er å gå bakerst og sikre at alle damene er med i følget. Spreke ungdommen, han blir helt frustrert når fruene til stadighet må sette seg nedpå. Annika og Hege forsøker seg på en tur mellom bregnene, men der gjemmer det seg blodigler, og de er kjappe til å hoppe over på menneskehud. Vi skjønner ikke helt hva som skjer, bare registrerer at Puru iler til og plukker noe graps av beina på jentene. Først etterpå går alvoret opp for oss, og vi blir nesten hysteriske av skrekk. Bare ikke Annika og Hege. Tøffinger. Vi andre kniper sammen og blir før gule i øynene enn å utfordre blodiglene.

Dokø i jungelen.

Vi vandrer i jungelen. I rhododendronskog. Orkideer snylter på trærne, og vi kan levende se for oss blomstringen i mars. Sirissene gnikker lårene mot hverandre og lager de vidunderligste symfonier. Eksotiske fulgeskrik, glimt av apekatter, og så fjellene da. Det er jo fjellene vi er kommet for. De hvite fjellene er så massive, uangripelige, så langt borte og samtidig så nær. Første møte med en 8000-meters-kamerat er mektig. Åh, så små vi blir. Og så uendelig vakre de er!

Vaklevoren jungel-bru, men Regmy og Puru passer på. Gry snart over, Torill på vei. Foto, Janicke Førde.

De første fjellene våre heter Annapurna South (8091) og Machhapuchre/Fishtail (6993). Fishtail ligner en fiskehale, og trekker oss til seg. Fjellet er hellig, og forbudt å bestige. Vi bestemmer oss for å kalle oss «The Fishtailers» og identifiserer oss med å være både hellige og uovervinnelige.

Fjellet vårt. Machhapuchhre. Eller Fishtail, som de sier på utenlandsk. 

Se hvor du setter foten. Landskred kan være skumle, og det er langt ned. Foto, Kari Moe. 

Første trekkingkveld får vi beskjed om å legge oss klokken åtte, og det blir nesten opprør. "Går ikke an å kommandere voksne damer i seng klokken åtte om kvelden!" Neste kveld ber vi om lov til å gå og legge oss klokken syv. Sånn går nu dagan. Vi står opp med sola, vandrer i 8 - 9 timer, styrter en Underberger før middag og stuper i seng før åtte. Noen av oss har krefter til å tatle etter at vi har krøpet ned i soveposene, men de fleste sovner før hodet har truffet puten. Vi har hørt om de 3.300 trappetrinn vi skal gå første dag, men ingen fortalte oss om de 25.000 neste. 

Trapper kan brukes til så mangt. 

Kokken Dill tryller fram supper, popcorn, stekte poteter, pasta og ris. Festmiddagen er dal bhat, Nepals nasjonalrett. Mmm, ris med linsesuppe og poteter. Aldeles fortreffelig. Vi er sultne og sluker maten, men det blir nok ikke suppe og popcorn hjemme, med det første.

Latteren sitter løst. Når vi starter dagen med «Ja, hvordan er det med magen din i dag da? Har du fått det til?» må jo bare resten bli bra. Men vi nyter også stillheten. Følelsen av å vandre, å nyte morgenlyset mellom det grønne jungelløvet, solstrålene ned de kalde fjellsidene. Opplevelsen av bare å være. Mobiltelefon, PC, tekstmeldinger og Facebook, hvem trenger sånt når man har stillhet, fjell og er omgitt av godhet? Noen ganger rykkes vi inn i virkeligheten og får dårlig samvittighet for at vi bare går og nyter mens menn og barn strever hjemme. «Huff, jeg har så dårlig samvittighet for å reise fra dem. Lurer på om de klarer seg, du vet han mannen min er så klønete. Ikke vet han opp ned på en vaskemaskin, ikke kan han lage middag…» Vi koser oss litt med den dårlige samvittigheten, men ikke så lenge. Det er jo så vakkert her, og så kommer vi jo hjem igjen. Konkluderer med at de har bare godt av å klare seg selv, de der hjemme. Og så er de egentlig heldige, for de får jo hjem verdens sprekeste damer!

Puru er på tilbudssiden. Han muntrer oss opp og spretter av gårde som en geit i puberteten. Vi har begynt oppstigingen til Annapurna basecamp og går sakte oppover. Hviler på hvert steg, drikker vann og passer på hverandre. Normalt er det alltid en i gruppa som drar opp tempoet, men disse damene har bestemt seg for å holde følge og ikke under noen omstendighet få høydesyke. Puru lurer på om vi i det hele tatt vil komme frem. Ann-Helén bemerker den gode appetitten og konstaterer at ingen i denne gruppen kommer til å få høydesyke. Vår eneste bekymring er at vi ikke kommer til å ta av et eneste gram på denne turen.

Denne lille kjerringa krøp rett ut av veggen inn til soveavdelingen. Var vi redde? Nope! Vi er da tøffe kjerringer vi og! Foto, Siv Førde.

Kan du se flammen? HMS-sjefen har fri denne kvelden. Foto, Janicke Førde.

På Deurali lodge (3200 m) er det kaldt og rått. For å få opp varmen betaler vi noen hundre gærninger og verten skrur på varmen. En gassbeholder kobles til en brenner og plasseres under bordet. Så tenner han på, og vi ser en lekende, blå flamme der under duken. Hvor er HMS-sjefen? Skrekkslagne og storøyd ser vi på hverandre og leter etter rømningsveien, før vi sukker henført og nyter varmen.

Søndag er dagen. Det er i dag vi skal nå målet. I dag skal vi gå helt opp til Annapurna Base camp på 4130 m. Vil bena holde? Vil vi klare å puste? Vil vi få hodepine? Spy? Få panikk? En kopp varm te før soloppgang klarer hjernen og roer nervene. On the road again… vi vandrer med freidig mot og kler av oss lag for lag. Sola er vår venn. Det er slutt på skog og tykk vegetasjon, nå åpner landskapet seg. Innimellom er det dekket av rik blomsterflora. For å bryte den vandrende monotonien stopper vi opp for å beskue både solhatt og orkideer. På den måten lurer vi oss til små pauser.

Vi når Machhapuchre basecamp (3700) til lunsj. Det er flott utsikt på alle kanter og vi er så nær yndlingsfjellet vårt Fishtail som vi kan komme. De siste 400 høydemetrene opp til Annapurna basecamp skal gå som en lek, vi må bare ta oss god tid.

Vi går videre i slow motion. Sakte, sakte. Så kjenner jeg at jeg ikke får puste. Det er noe som stikker i venstre side. Rett ved hjertet. Det kjennes ut som om lungene kollapser og jeg vrir meg i smerte. Knekker sammen og tenker at nå er det slutt. Her må jeg snu og gå nedover igjen. Forbaska og! Jeg som er så nær toppen! Så er Regmy der. Og Puru. Jeg hører ikke hva de sier, merker bare omsorgen. Regmy tar sekken min. De løfter armene mine så pusten kommer i gang igjen. Jeg puster, jeg kjenner at jeg klarer meg. Det er nok bare en muskel som har spilt meg et puss. Lydene, blikkene og berøringene fra Regmy og Puru er så fulle av omtanke at jeg kjenner tårene presse på. Søren, jeg kan jo ikke begynne å grine nå. Men jeg klarer ikke å holde meg. Det må være høyden. Noen stryker meg over ryggen, og jeg kjenner kjærlighet fra hele gruppen. Med museskritt går vi videre. Alle skal med.

Og vi kommer opp. Alle-mann-alle. Yihaa! How cool is that! Skyene ligger tungt over leiren, vi hører det drønner av snøskred i det fjerne, vi koser oss med seigmenn og går ut til stjerneklar himmel og en sirkel av fjell som stekker seg mot himmelen. Annapurna I (8091), Dhaulagirin (8167), Manaslu (8156), Gangapurna (7455), Annapurna II (7937), Annapurna South (8091), Ten Peaks og Machhapucchre/Fishtail (6993). De er her og nå, og vi er her sammen med dem. De første solstrålene treffer toppene og vi blir tause. Ikke av kulde, ikke fordi vi er trøtte, men av glede og respekt. Magisk.

Annapurna Base Camp. 12 Peaks og Machhapuchhre i bakgrunnen. Foto, Siv Førde.

The Fishtailers. Bak f.v.: Torill, Hege, Gry, Maggi, Ann-Helén, Kari. Foran f.v.: Gry, Kari, Siv, Janicke, Marit, Annika.

Annapurna Base Camp. Mektig. Gry, Annika, Siv og Hege. Foto, Janicke Førde.

Tilbaketuren går som en lek. Vi synger oss nedover mellom silkegresset. Smilet ligger klistret, vi hilser hjertelig «Namaste» til alle vi møter. Stolte. Lykkelige. Så deilig å nå målet! Joda, det kjennes jo på knærne å gå nedover og opppover og nedover om og om igjen, men pytt. Vi klarer noen dager til. Vi klarer oss i flere døgn uten å dusje. Vi klarer oss uten sminke. Vi registrer at håret på leggene vokser skremmende ­fort, og vi klarer oss uten barbering. Vi brekker negler. Vi snorker og fiser, men bryr oss ikke. Vi knerter edderkopper og maur helt uten hjelp fra gutta. Vi klarer oss med anti-bac i stedet for vann. Vi holder diareen i sjakk med kokt vann. Vi springer på do om nettene og ser stjerneklar himmel med stjerneskudd. Vi deler livshistorier. Vi smiler, ler, sover og gråter sammen. Vi bare er, med hverandre og fjellene. Og det gjør så inderlig godt. 

Takk for turen.

Silkegress. Foto, Siv Førde.

See you!

Den sommeren fjellskoa luktet kattepiss

Det var den sommeren fjellskoa luktet kattepiss. Gode sko, bare tre år gamle, men de luktet kattepiss. Ikke at det var så fryktelig dårlig vær der de hadde gått, skoa hadde bare ikke fått så mange timers hvile før de måtte til pers igjen. Det måtte vel gå den veien. De måtte erstattes.

Trolltunga forfra. Dit skulle vi utpå!

Ikke at det er noe nederlag å kjøpe nye fjellsko, bare at jeg er sånn at jeg må ta dem i bruk med en gang. Med en gang betydde tur/retur Nedre Moen/Stranddalen  for å spise komle 2. august. 80% av ruta var dekket av snø, og vi kunne med fordel ha gått på ski. Men hvem tenker på ski på denne tiden av året? I fjor på samme tiden gikk vi inn på sandaler. Og når jeg går inn nye fjellsko snører jeg dem stramt og lar det stå til. Denne gangen måtte jeg snøre den ekstra stramt for ikke å grave med meg kilovis med snø.

Alle som har gått inn nye fjellsko vet at det å snøre dem stramt og gå i timesvis ikke nødvendigvis er noe sjakktrekk. Det vet jeg og, sånn egentlig, men den kunnskapen ligger på et bortgjemt fjernarkiv helt til jeg har kommet i gang. Når smertene kommer friskes hukommelsen opp. Men da er det for sent. Komlene var gode, selskapet valgt på øverste hylle, men det eneste jeg tenkte på var smerten i leggene.

Trolltunga fra baksiden. 2 timer i kø.  

Så var det dette med fjernarkivet, da. For neste dag falt valget på ny-skoa igjen. Det ville nok bli bedre andre gangen. Bare at denne dagen skulle vi til Trolltunga. Joda, jeg var klar over at det kom til å bli en lang tur, men det kom nok til å gå bra.

Og det var laaangt å gå...

Jippi! Made it! Ikke ble det neseblod heller. 

Tredje august. Blå himmel og sommerens beste værmelding. Vi var ikke alene om å tenke Trolltunga. Hadde hørt rykter om at vi måtte være tidlig ute for å få parkeringsplass, kunne worst case risikere å måtte parkere 6 km fra startpunktet. Ha ha, tenkte jeg, det fikk være måte på røverhistorier. Men det var det ikke. Vi fikk plass på nederste p-plass og etter en halv evighet fikk vi plass i maxi-taxien som kjørte oss opp til startpunktet. Den snirklet seg oppover, høydemeter for høydemeter. Maks antall passasjerer: 20. Jeg telte 40. Men pytt. Vi var jo i Hardanger.

Høy på endorfiner. Måtte jo utpå lilletunga og!

Den oppvakte leser har kanskje fått med seg at vi ikke var alene om turvalget. Snakk om å gå i kø! Kinesere, spanjoler, down unders, argentinere, franske og en og annen nordmann. Høy Converse-faktor i fottøyet, jeg ristet på hodet og sukket fornøyd over mitt eget skovalg. Den første kilometeren gikk som en lek, til tross for at den gikk rett opp. Jeg tenkte ikke å balansere mellom sorpeklattene, hadde jo verdens beste fjellsko.

Det var på første flaten jeg kjente den igjen. Smerten i leggene. Jeg dristet meg til å slakke på snøringen, uten nevneverdig suksess. Ja ja, det var bare å bite tenna sammen. For sent å snu nå. Dessuten hadde vi vel ikke klart å presse oss ned mellom alle galningene som kom oppover. Veien inn til Trolltunga er 11 km. Tilbaketuren like lang. Dette kunne bli en interessant dag. For å legge på et ekstra element dristet jeg meg til å psyke ut en fransk familie med "c´est dure, eh?" supplert med et underfundig smil. Det funker som punktering for meg, når syltynne, små franskmenn med tanntrådlegger sykler forbi meg i de franske fjell. De franske bare gliste tilbake og var tydeligvis god kjent med denne hersketeknikken. Mor, far og to guttunger. Moren var det svake punkt, og bare for å gni det inn parkerte de henne og hang i beina på oss. At jeg aldri lærer. 

Trolltunga og lilletunga. Er det rart man kan bli skremt?

Opp Gryteskaret fikk jeg litt avlastning; det kjentes ikke så intenst bak på leggene. Humøret fikk seg en midlertidig oppsving, bare for å skye over da flatene begynte igjen. Snø var det, masse folk var det, i tillegg bekymret jeg meg for om vi måtte stå i kø for å komme ut på tunga. Og for hvor bratt det ville være. Jeg er ikke spesielt glad i de bratteste partiene. En støvel og en sko, ingen smilte, ingen lo. Heller ikke var det plasser å gjemme seg for å gå på do. Nei, dette landskapet var ikke noe skrive hjem om. Goldt, skitten snø, og så den stygge randen rundt vannkanten på Ringedalsvatnet, da. Fysjameg, tenk å legge en turistattraksjon langt her ikke i Gokk, og så med det nedtappede vannet! Ikke et tre å hvile blikket på. Nei gi meg Ryfylkeheiene. Kaldt var det og, ikke snakk om å sette seg ned og nyte matpakken. Kom igjen, turkamerat, gi gass, vi må forte oss så vi slipper å stå i kø, forte oss så vi kan bli ferdige med denne Trolltunga. Forte oss så vi slipper å gå i så stygt landskap. Forte oss så jeg kan få sparket av meg disse grusomme fjellskoa.

Mot Ringedalsvatnet.

Turpartneren holdt klokelig tempoet oppe, og supplerte med trøstende ord og gester. Han har en engels tålmodighet, og jeg mistenker ham for å skjønne den egentlige grunnen til mitt noe overskyede humør.

Etter 11 smertefulle kilometer var vi der. Om det var kø?!? Folk fra alle verdenshjørner. Unge, gamle, spente, opprømte, forventningsfulle. Jeg løsnet på snøringa og stilte meg i køen. Kikket ut over kanten, og der var tunga. Pulsen gikk i krøll, tungsinnet forsvant og det begynte å kile i magen. Klam i hendene, spent, utålmodig, glad, oppgitt over å måtte vente så lenge. Folk tok jo så vanvittig lang tid der ute på tunga! De hylte og skrek og var bare over the top happy med å være der. ”I have been waiting for this moment all my life!” skrek en kar fra Chile, løp utpå, jumpet opp i håndstående, mistet balansen og tok seg heldigvis inn. Det var da jeg skjønte det. Dette er stort. Si hva du vil om vondt i leggene, nå var det ikke snakk om å snu og labbe hjem uten å gå utpå! Folkene rundt meg i køen var jo riktig så hyggelige, noen hadde til og med klatret opp via ferrataen. Vi pratet og koste oss, sola tittet fram og det var rett og slett hyggelig. Slett ikke verst her inne i Hardanger.

Lilletunga fra oven. 

Ventetiden var over etter nærmere to timer. Nå var det vår tur. Høydeskrekken holdt stand, men viljen til å trosse den vant. Ut med oss, men hvordan skulle vi posere? Det er jo litt kjedelig å bare stå der, så uten å tenke meg om heiv jeg meg ned foran turkameraten og begynte å forberede hodestående. Bare at underlaget var en smule skrått, så jeg trengte ham til å holde beina mine. Så måtte jeg forte meg, for jeg skulle ikke være en sånn som brukte en evighet. Svingte opp beina, bare for omtrent å sparke nesen av ham som tok imot.

Trygt inne på ”land” oppdaget jeg skjønneten i Ringedalsvatnet. Den turkisblå fargen på vannet mot den grå nedtappingssonen. Det var jo riktig vakkert! Kunne godt forstå turistene som syntes dette var kult. Og fjellene rundt, hvor hadde de vært da vi gikk opp? Det var jo strålende skjønt! Full av endorfiner heiv jeg meg ut på ”lilletunga” for flere bilder. Det ville ingen ende ta. Løye med det, mestring er en god følelse.

Via ferrataen. O skrekk o gru!

Returen gikk som en lek. Goldt var det fortsatt, men du og du så vakkert. Jeg dristet meg til og med rundt hjørnet, med armen godt tvinnet rundt waieren, for å titte over kanten der via ferrata-folket kom opp. Vi snakker 90 graders vinkel. Rett opp. De er galne. Der tenker jeg grensen går for meg. Jeg tar av meg hatten for de som tør å klatre rett opp fjellstigen, om de har aldri så mye sikring.

Se nøye. Så ser du en gjeng som skal klatre ned via ferrataen. Der er ikke jeg!

Solen skinte, maten smakte, folk var hyggelige. Folgefonna badet i gull. 11 km å gå tilbake, men i så flott natur gikk det som en lek. Vondt i leggene? Jeg husker ikke. De gode endorfinene bedøvet alt som egentlig skulle gjort vondt. Siste etappe ned mot Skjeggedal gikk som en lek. Vi sklei i sorpa og smilte overbærende til ungdommene som var på vei oppover med telt under den ene armen og bagasjen i bæreposer. 

Folgefonna. Riktig så vakkert. 

Vel nede smakte det fortreffelig med iskrem, og at vi måtte vente på taxien fantes ikke problematisk med så mange hyggelige mennesker rundt oss. Til og med en fransk familie med mor, far og to glisende guttunger: "Ha ha, ce n´est pas dure!"

Baconpølsen vi unnet oss til middag der nede i Odda smakte himmelsk.

Det var en flott bursdag. Men turen neste dag gikk i de gamle fjellskoa.