Den sommeren fjellskoa luktet kattepiss

Det var den sommeren fjellskoa luktet kattepiss. Gode sko, bare tre år gamle, men de luktet kattepiss. Ikke at det var så fryktelig dårlig vær der de hadde gått, skoa hadde bare ikke fått så mange timers hvile før de måtte til pers igjen. Det måtte vel gå den veien. De måtte erstattes.

Trolltunga forfra. Dit skulle vi utpå!

Ikke at det er noe nederlag å kjøpe nye fjellsko, bare at jeg er sånn at jeg må ta dem i bruk med en gang. Med en gang betydde tur/retur Nedre Moen/Stranddalen  for å spise komle 2. august. 80% av ruta var dekket av snø, og vi kunne med fordel ha gått på ski. Men hvem tenker på ski på denne tiden av året? I fjor på samme tiden gikk vi inn på sandaler. Og når jeg går inn nye fjellsko snører jeg dem stramt og lar det stå til. Denne gangen måtte jeg snøre den ekstra stramt for ikke å grave med meg kilovis med snø.

Alle som har gått inn nye fjellsko vet at det å snøre dem stramt og gå i timesvis ikke nødvendigvis er noe sjakktrekk. Det vet jeg og, sånn egentlig, men den kunnskapen ligger på et bortgjemt fjernarkiv helt til jeg har kommet i gang. Når smertene kommer friskes hukommelsen opp. Men da er det for sent. Komlene var gode, selskapet valgt på øverste hylle, men det eneste jeg tenkte på var smerten i leggene.

Trolltunga fra baksiden. 2 timer i kø.  

Så var det dette med fjernarkivet, da. For neste dag falt valget på ny-skoa igjen. Det ville nok bli bedre andre gangen. Bare at denne dagen skulle vi til Trolltunga. Joda, jeg var klar over at det kom til å bli en lang tur, men det kom nok til å gå bra.

Og det var laaangt å gå...

Jippi! Made it! Ikke ble det neseblod heller. 

Tredje august. Blå himmel og sommerens beste værmelding. Vi var ikke alene om å tenke Trolltunga. Hadde hørt rykter om at vi måtte være tidlig ute for å få parkeringsplass, kunne worst case risikere å måtte parkere 6 km fra startpunktet. Ha ha, tenkte jeg, det fikk være måte på røverhistorier. Men det var det ikke. Vi fikk plass på nederste p-plass og etter en halv evighet fikk vi plass i maxi-taxien som kjørte oss opp til startpunktet. Den snirklet seg oppover, høydemeter for høydemeter. Maks antall passasjerer: 20. Jeg telte 40. Men pytt. Vi var jo i Hardanger.

Høy på endorfiner. Måtte jo utpå lilletunga og!

Den oppvakte leser har kanskje fått med seg at vi ikke var alene om turvalget. Snakk om å gå i kø! Kinesere, spanjoler, down unders, argentinere, franske og en og annen nordmann. Høy Converse-faktor i fottøyet, jeg ristet på hodet og sukket fornøyd over mitt eget skovalg. Den første kilometeren gikk som en lek, til tross for at den gikk rett opp. Jeg tenkte ikke å balansere mellom sorpeklattene, hadde jo verdens beste fjellsko.

Det var på første flaten jeg kjente den igjen. Smerten i leggene. Jeg dristet meg til å slakke på snøringen, uten nevneverdig suksess. Ja ja, det var bare å bite tenna sammen. For sent å snu nå. Dessuten hadde vi vel ikke klart å presse oss ned mellom alle galningene som kom oppover. Veien inn til Trolltunga er 11 km. Tilbaketuren like lang. Dette kunne bli en interessant dag. For å legge på et ekstra element dristet jeg meg til å psyke ut en fransk familie med "c´est dure, eh?" supplert med et underfundig smil. Det funker som punktering for meg, når syltynne, små franskmenn med tanntrådlegger sykler forbi meg i de franske fjell. De franske bare gliste tilbake og var tydeligvis god kjent med denne hersketeknikken. Mor, far og to guttunger. Moren var det svake punkt, og bare for å gni det inn parkerte de henne og hang i beina på oss. At jeg aldri lærer. 

Trolltunga og lilletunga. Er det rart man kan bli skremt?

Opp Gryteskaret fikk jeg litt avlastning; det kjentes ikke så intenst bak på leggene. Humøret fikk seg en midlertidig oppsving, bare for å skye over da flatene begynte igjen. Snø var det, masse folk var det, i tillegg bekymret jeg meg for om vi måtte stå i kø for å komme ut på tunga. Og for hvor bratt det ville være. Jeg er ikke spesielt glad i de bratteste partiene. En støvel og en sko, ingen smilte, ingen lo. Heller ikke var det plasser å gjemme seg for å gå på do. Nei, dette landskapet var ikke noe skrive hjem om. Goldt, skitten snø, og så den stygge randen rundt vannkanten på Ringedalsvatnet, da. Fysjameg, tenk å legge en turistattraksjon langt her ikke i Gokk, og så med det nedtappede vannet! Ikke et tre å hvile blikket på. Nei gi meg Ryfylkeheiene. Kaldt var det og, ikke snakk om å sette seg ned og nyte matpakken. Kom igjen, turkamerat, gi gass, vi må forte oss så vi slipper å stå i kø, forte oss så vi kan bli ferdige med denne Trolltunga. Forte oss så vi slipper å gå i så stygt landskap. Forte oss så jeg kan få sparket av meg disse grusomme fjellskoa.

Mot Ringedalsvatnet.

Turpartneren holdt klokelig tempoet oppe, og supplerte med trøstende ord og gester. Han har en engels tålmodighet, og jeg mistenker ham for å skjønne den egentlige grunnen til mitt noe overskyede humør.

Etter 11 smertefulle kilometer var vi der. Om det var kø?!? Folk fra alle verdenshjørner. Unge, gamle, spente, opprømte, forventningsfulle. Jeg løsnet på snøringa og stilte meg i køen. Kikket ut over kanten, og der var tunga. Pulsen gikk i krøll, tungsinnet forsvant og det begynte å kile i magen. Klam i hendene, spent, utålmodig, glad, oppgitt over å måtte vente så lenge. Folk tok jo så vanvittig lang tid der ute på tunga! De hylte og skrek og var bare over the top happy med å være der. ”I have been waiting for this moment all my life!” skrek en kar fra Chile, løp utpå, jumpet opp i håndstående, mistet balansen og tok seg heldigvis inn. Det var da jeg skjønte det. Dette er stort. Si hva du vil om vondt i leggene, nå var det ikke snakk om å snu og labbe hjem uten å gå utpå! Folkene rundt meg i køen var jo riktig så hyggelige, noen hadde til og med klatret opp via ferrataen. Vi pratet og koste oss, sola tittet fram og det var rett og slett hyggelig. Slett ikke verst her inne i Hardanger.

Lilletunga fra oven. 

Ventetiden var over etter nærmere to timer. Nå var det vår tur. Høydeskrekken holdt stand, men viljen til å trosse den vant. Ut med oss, men hvordan skulle vi posere? Det er jo litt kjedelig å bare stå der, så uten å tenke meg om heiv jeg meg ned foran turkameraten og begynte å forberede hodestående. Bare at underlaget var en smule skrått, så jeg trengte ham til å holde beina mine. Så måtte jeg forte meg, for jeg skulle ikke være en sånn som brukte en evighet. Svingte opp beina, bare for omtrent å sparke nesen av ham som tok imot.

Trygt inne på ”land” oppdaget jeg skjønneten i Ringedalsvatnet. Den turkisblå fargen på vannet mot den grå nedtappingssonen. Det var jo riktig vakkert! Kunne godt forstå turistene som syntes dette var kult. Og fjellene rundt, hvor hadde de vært da vi gikk opp? Det var jo strålende skjønt! Full av endorfiner heiv jeg meg ut på ”lilletunga” for flere bilder. Det ville ingen ende ta. Løye med det, mestring er en god følelse.

Via ferrataen. O skrekk o gru!

Returen gikk som en lek. Goldt var det fortsatt, men du og du så vakkert. Jeg dristet meg til og med rundt hjørnet, med armen godt tvinnet rundt waieren, for å titte over kanten der via ferrata-folket kom opp. Vi snakker 90 graders vinkel. Rett opp. De er galne. Der tenker jeg grensen går for meg. Jeg tar av meg hatten for de som tør å klatre rett opp fjellstigen, om de har aldri så mye sikring.

Se nøye. Så ser du en gjeng som skal klatre ned via ferrataen. Der er ikke jeg!

Solen skinte, maten smakte, folk var hyggelige. Folgefonna badet i gull. 11 km å gå tilbake, men i så flott natur gikk det som en lek. Vondt i leggene? Jeg husker ikke. De gode endorfinene bedøvet alt som egentlig skulle gjort vondt. Siste etappe ned mot Skjeggedal gikk som en lek. Vi sklei i sorpa og smilte overbærende til ungdommene som var på vei oppover med telt under den ene armen og bagasjen i bæreposer. 

Folgefonna. Riktig så vakkert. 

Vel nede smakte det fortreffelig med iskrem, og at vi måtte vente på taxien fantes ikke problematisk med så mange hyggelige mennesker rundt oss. Til og med en fransk familie med mor, far og to glisende guttunger: "Ha ha, ce n´est pas dure!"

Baconpølsen vi unnet oss til middag der nede i Odda smakte himmelsk.

Det var en flott bursdag. Men turen neste dag gikk i de gamle fjellskoa.