Segadal via sommerfugllia

Vaske hytta? Løpetur til Gullingen? Nja, støvet kan vente til i morgen. Og så ringer Annika. Om vi blir med til Segadal fra Hauge? Klart det! Den turen har vi ikke gått før, og tur med Annika og Olav Martin er aldri feil – så lenge Annika går bakerst.

Allerede ved kryssing av Ulla på Hauga i Jøsenfjorden kommer den kriblende. Spenningen over å skulle utforske ukjent terreng. Og hvor varmt det blir. Segadal ligger ved fjorden, men det aner meg at vi skal over haug og hammer for å komme dit. Bingo. Første oppstigning til Iglatjørn er varm. Det er hett, fuktig og mange sommerfugler. Allerede her går alarmen. Den som har vært i et sommerfuglarium vet hva jeg snakker om. I redsel for at Iglatjørn lever opp til navnet sitt dropper vi bading og sniker oss videre gjennom palmegresset.

Det kommer fluer. Mange fluer. De er det eneste jeg klarer å tenke på. Det klikker snart. Glimtene av utsikt forteller meg at det er bratt og skummelt og jeg har egentlig høydeskrekk men i svarte svingende så mange fluer det er da! Hvorfor har ingen funnet opp fluespray? Det oser Mygga av meg, men det bryr ikke fluene seg om. De går etter svetten. Hvis du vil teste ut hvor mye det er mulig å svette skal du gå tur/retur Hauga - Segadal en fuktig, klam og steinvarm julidag. Annika danner baktroppen og prøver å distrahere meg, jeg hører på stemmen hennes at hun er litt bekymra for at jeg tenker mer på fluene enn på å holde meg trygt på stien. Det er langt ned, brattere enn Bukkelægret.

Så kommer det til meg. Jeg kan jo dekke meg til! Fram med svetteskjerfet. Det har fulgt meg i tykt og tynt i mange år og kvalifiserer som bestevenn. Jeg tuller meg inn i skjerfet - og på magisk vis flytter fluene seg såpass mange centimeter at jeg får mitt gode humør tilbake og kan konsentrere meg om hvor jeg setter foten. Og nyte sommerfuglene. Hundrevis av dem. Huggorm har jeg ikke tid til å være redd for. Om de lurer mellom steinene er de vel paralysert av all jobbingen vår.

I tillegg til å være snill og holde følge med meg, plukker Annika kantarell. At hun finner dem går over min forstand. Jeg ser og ser, men klarer ikke å oppdage dem. - Du må bare skru på kantarellblikket, er rådet jeg får. De to nygifte plukker og plukker, vi andre to bidrar med hele tre stk, som Olav Martin peker på. Jeg er nok litt for mye i fluemodus.

Herr og fru kantarell

Skikkelig bratt fra Skorane og ned til Jøsenfjorden. Stien er lite brukt, men vi finner nøddinger. Kunsten ligger i å holde seg i høyden. Nesten som Harrskor, bare smalere. En bratt fjellside der ingen skulle tru det var mulig å gå, og plutselig mangler det ei bru. Taragjuvbekken går heldigvis ikke så stri, og de nygifte har løsningen med seg. Tau, må vite.

Olav Martin knytter klatretauet rundt et tre, jeg er skeptisk, men da han smiler trygt og knytter sommerfuglknuter vi kan holde oss i og hjelper meg til hvor jeg skal sette beina når jeg velter meg ned i juvet, da er jeg med på alt.

Olav Martin kan dette med sikring.

Sommerfuglknuter er godt å holde i, også for ei som har overnattet i Kjeragveggen.

Vi kommer oss trygt over elva, og smyger oss langs Raudbjerget. De nygifte plukker mer kantarell, og Annika kan trygt fylle opp grådigposen og litt til. Ur etter ur passeres, og vi lærer at det er god HMS å gå tett sammen. Steinene som løsner får fart på seg. Det er god HMS å gå tett i følge.

Vi ser Segadalsvågen blinke langt der nede. Vet at det er langt igjen, men Jøsenfjorden lokker og frister. Vi drømmer om å bade, og håper vannet er kaldt. Friskt vann finner vi i bekken, vi kravler oss nedover den moskekledte ura og vips dukker det opp en hytte og en hage som bare kan toppes av Flor og Fjære! Vi nikker til robotklipperen, smiler til viltkameraene og lister over greenen og stuper i sjøen på Notaneset. Ah, livet er fantastisk! Ikke en halv flue på neset, sola steiker og en selskapssyk laks plasker i fjorden. Kaffen er på kok og tanken på returen er langt bak i hodet.

Olav Martin har gått i ønniken hele turen. Vi andre vrenger svette turklær og kaster oss i fjorden. Iført Pierre Robert og Tufte. Vi har blitt godt kjent med hverandres ønnik-vaner denne sommeren. Svetteskjerfet har tørket på det varme svaberget og fungerer nå som håndkle.

Så er vi klare for returen, men først oppom Segadal-gården. 65 høydemeter til, kjenner det ikke i litlå! Tulla. Puh, for et kav i varmen. Men verdt det. Wow, for en plass! Utsikt til Reinsrumpa på
sørsiden av fjorden. Litt leik og moro orket vi og.

Fru kantarell

Suldal turn og tivoli, avdeling Segadal. Reinsrumpa i bakgrunnen.

Returen er like bratt, med like mange fluer, litt færre kantareller og enda bedre utsikt. Juvkryssingen går som en lek, og vi fabulerer om å bade i Ulla etterpå - og kjøpe is på Vadla om vi rekker fram før butikken stenger.

Fru kantarell og garden på Segadal

Vi tar selvfølgelig en avstikker til Seglet, og vips der åpnet hele dalen seg. Er jo fint her, jo! Mye mer enn hva vi ser fra veien når vi freser til og fra fjellet. Egen båthavn, og greier. Og plutselig har vi fått overdose av utsikt, og los på kald is og kald avrivning i Ulla.

Utsikt fra Seglet

Framme ved bilen kvart på butikken stenger, gassen i bånn, slalåm mellom sauene og yes der rekker vi isen! Vi glefser den i oss og gambler på å finne en fin badekulp. Og vi finner Ryfylkes fineste badeplass ved broa over til Langmo! Å du hildrane. Mer magisk badeplass skal man lete lenge etter. Badevikene på Rivieraen kan ta seg en løk.

Verdens beste badeplass åpenbarer seg i Ulla. Bare ikke kom for langt ut mot strømmen.

Når du kommer hjem og henger opp klesvasken og det ligger igjen en halv skog på gulvet. Da vet du at du har hatt det kjekt. Tusen hjertelig takk til de nygifte som insjet og dro oss med. Fluene ble fort glemt, resten står i banken.