Suldal, mer enn du kan se fra riksveg 13

Du kjenner det på kroppen. Flere lange turer i dager på rad, gårsdagen til Trolltunga, sitter i. Det verker i muskler, det verker i viljen. Men si nei til tur til Klungtveit å di? Not an option. Nysgjerrigheten vinner over verken, jeg snører på meg mine gamle fjellsko, de som har fått lov til å tørke to dager. Det har vært så fuktig og mye snø at mine tre år gamle travere som aldri helt fikk hvile seg denne sommeren og til slutt luktet sånn kattepiss at jeg måtte investere i nye. Som jeg overmodig gikk inn til Stranddalen første dagen, til Trolltunga neste. Burde jeg tatt en pause etter at de ga meg blåmerker på første tur? Tatt de gode, gamle til Trolltunga? Selvfølgelig. Men gjorde jeg det? Selvfølgelig ikke. 

Kjæreste Rasken, full kontroll. 

Avgangen fra Mokleiv ble noe komplisert fordi vi ikke fant porten ut fra villsaumarka. Etter noe plundring og mislykkede forsøk på logisk tenkning krysset vi RV13 og fant den hemmelige stien opp til Klungtveit. Rett opp i en drøy halvtime, gjennom eventyrlig urskog med kodet merking. Mektige løvtrær som hvisket til oss hundrevis av års historie. I seg selv de vakreste kunstverk. 

Veivisertavla. 

Nesten oppe på L/R - Lukkeskåra/Rådlausjuvet fant vi veivisertavla. Museum of the Golden Nail ventet. Men først fikk vi med oss grunneieren som guidet oss trygt oppover. 

Frode Frosk i loddrett flukt. 

Dyrelivet var variert, men med tatlingen fra gjengen så vi bare spor etter dyra. Bortsett fra en liten kamerat som desperat forsøkte å klatre loddrett for å slippe unna. 

Løypestrengen sett fra Nedstastølen. 

Den forrige grunneieren fikk, dengang det skulle bygges vei langs Suldalsvatnet, tilbud om enten vei opp til eiendommen eller ny løypestreng. Han valgte det siste, og løypestrengen går helt opp til Nedstastølen. Svimlende bratt! 

Nedstastølen. 

Første stopp Nedstastølen. Velsignet bilfritt, men stølsfolket var glade for å ha løypestrengen. Jo lenger vekk man kommer fra bebyggelsen, jo mer åpne og inkluderende blir vi. Vertskapet på stølen tok imot både kjente og oss nye, vi fikk komme inn og titte selvfølgelig. Og jammen hadde vi ikke felles kjente på Randaberg, må vite. 

Ingenting er overlatt til tilfeldighetene. 

Nedstastølen. Suldalsvatnet. Så kom regnet. 

Jeg var nok overmåte optimistisk med tanke på været. Regnbukse var ikke tema; jeg skulle holde varmen med shorts over ullstillongs. Det gikk bra første timen. Verre andre. Så rant det elver ned i fjellskoa. Men innrømme at jeg hadde bommet på bekledningen? Aldri. 

Mot Museum of the Golden Nail og Toskastølen. 

Bratt vandring fra Nedstastølen til Toskastølen. Jeg har vært på en del Toskastøler, og alltid trodd at det var her de sløveste knivene i skuffen stølte. Dengang ei; Toskastølen = stølen mellom de to skarene. Der fikk jeg den. 

Ved Toskastølen ligger også Museum of the Golden Nail. Eller, det vil si lå. Vinteren var hard også i disse heiene, og den gyldne nålen var flatklemt under en nedrast høyløe. Ikke mye grunneieren kunne gjøre med museet, men han kunne nå lø opp noen blytunge steiner for å støtte opp under veggen på Toskastølen. Stille og rolig vipset han opp en kampestein vi andre ikke klarte å rikke samlet en gang Sterke, disse heiafolkene. Kudos. 

Dupadalsstølen. 

Neste etappe, gjennom skaret med elva klukkende under oss, gikk til Djupadalsstølen. Nå var jeg mer gjennomvåt enn på bekkevandring i Valdres, det surklet i skoa og gårsdagens tur kjentes i alle ledd. Vandringen gjennom skaret var en reise i tid; jeg burde vel blitt halvredd da grunneieren pekte på den ene kampesteinen etter den andre som ikke lå der i fjor. Det buldrer og braker, ikke en centimeter flatt, og det trengs ikke rare fantasien for å forestille seg hvordan steinene flytter på seg. 

Fornuftig hund. 

Vel framme på Djupadalsstølen fikk vi komme inn og varme oss. Grunneierfamilien vartet opp med varm drikke, og Rasken parkerte under vedovnen. Ikke tale om han ville gå en meter mer. For vi skulle jo videre, må vite. Grunneieren måtte opp og se til neste støl. Tilbudet om å bli værende i varmen på Djupadalsstølen var fristende, men det kunne jeg ikke si høyt. Etter litt varme i kroppen var det ut i regnet igjen. Det hadde ikke avtatt. Men trekke seg? Not an option. Vi la i vei mot Tjønnastølen over stein, gjennom vierkratt og ur, i tapre forsøk på å balansere for ikke å bli enda blautere. Det holder bare så lenge. På et tidspunkt gir man opp og bare trør der foten vil. Driter i om det er bekk eller myr. Nå går det ikke an å bli blautere.  

Gåsunger, 4. august!

Tror du, ja. Det går nemlig an. Etter en skummel kryssing av Svartåno kjempet jeg med viljen, men naturen oppmuntret meg. Selv i regnet finner man skjønnhet. Tenk, gåsunger 4. august! Det rører en sliten kropp, og gir kraft til å gå videre. Med Roaldsnuten kneisende foran oss skrådde vi øst mot Tjønnastølen hvor grunneieren også hadde litt å fikse. 

Parti fra gammel vedovn på Tjønnastølen. Den varmet sikkert på dager uten ved og. 

Bølgeblikkbonanza på Tjønnastølen. 

Snøen hadde satt sine spor også på Tjønnastølen, men da Kari ville forsette til neste støl kjente jeg at hvert fiber i kroppen sa nei. Kliss klass gjennomblaut, kald, trøtt og sliten. Ikke engang viljen kunne overtales. Heldigvis hadde yngstemann i følget det på samme måten, og etter bølgeblikkterapien kunne vi slippe oss nedover til Djupadalsstølen igjen. Vannet hadde steget flere centimetre, og vi måtte finne nye veier over og gjennom bekkene. Folk og hund på Djupadalsstølen slo følge, og vi plasket oss nedover bakkene til Klungtveit. Fantastisk å komme inn i varmen, skifte til tørt tøy og varme seg på en dampende kopp te. Men hva tror du den godeste Kari fant på? Galen i halen; hun tok seg et bad (!) i kulpen. De galne har det godt. Og kaldt. 

Ikke verst selv om det regner! Tør jeg tippe på en liter vann i hver sko?

Tenk å få komme inn i varmen på L/R - Lukkeskåra/Rådlausjuvet. Sette seg ned, bla i en bok, nyte utsikten over Suldalsvatnet, bli servert nydelig middag med dertil hørende krokanis med heimelaga sjokoladesaus og bare være til. Og når du kjenner at du i grunnen er forsynt med natur for noen dager, rigges det til kino og vi ser på film om noen svensker som bygger hytte i et tre langt inne i de svenske skogene. Feil? Nei, det ble en perfekt avslutning på en strevsom dag. En dag som å sette i banken. Flottere natur skal du lete lenge etter i Suldal, bedre selskap og bedre veiviser finnes knapt. Sliten, var det noen som sa sliten? Husker ikke. På siste etappe ned til bilen trødde jeg føttene inn i brødposer og var tørr og varm helt hjem. Brødposer - undervurdert luksus. 

Tusen takk for turen!

Dagen etter? Da ble det biltur til Litunet. 

Jannien og Suldalsvatnet på en annen tur. Den gang over Harrskor til Hamrabø. 

Litunet. 

Godt å være hest på Litunet. Hylsfjorden i bakgrunnen. 

Sauehei og Skute

Sauehei-vokteren. Litt stivnet i smilet 

Sauehei. Den har ligget der og ventet. På bucket-listen. Jeg trodde jeg måtte opp fra baksiden, men nå etter råd fra Annika angrep vi den rett opp. Startet forsiktig inn fra Stavastølen, og litt før Skutestølene fulgte vi lyngen opp mot Sauehei-veggen. Ikke før hadde vi trådt utenfor komfortsonen før vi traff på en godt nødlet sti. Rene skjære luksusen.  

‹

Bratt opp mot Sauehei. Sjekk hvem som følger med; selveste Sauehei-slangen.  

Farene lurte, vi listet oss på tå for ikke å skremme opp Sauehei-slangen, og jamen klarte vi ikke å lure oss forbi ham. Bare for noen meter lenger framme å få fri passasje fra Sauehei-vokteren. Han kneiser stolt og følger med på alt som skjer fra Sauehei til Gullingen. 

Jeg fant, jeg fant - en sti!

Det er spennende å finne fram selv, men ingenting slår en god sti. Sola strålte, vinden hadde gått og lagt seg og bakken dampet og duftet av varme. Leggen fremdeles svekket, men ikke verre enn at jeg klarte klyvene med hjelp fra Jannien. 

Det jobbes på Skutestølene. Og bratt er det ned.

Utsikten var upåklagelig, på grensen til skummel der bratt, bratt over Skutestølene. Godt å komme seg bort fra stupet. 

Sauehei-varde nummer 1.

Det må ha gått inflasjon i å bygge varder der oppe. Tror jeg talte ti, så noen har kost seg. Selv om ikke alle hadde samme kvalitetskrav.  

Sauehei-varde nummer 2.
Den vinker til Natlandsnuten og er vel egentlig bare en nødling.

Sauehei-varde nummer 3. Og Jannien. 936 m.o.h. 

Planen var å slippe oss ned til Breidastølen, ta rundt Tjøstheimbøljanuten og Bøljanuten tilbake, men det fristet mer å fortsette til Skute der sola skinte. Vi hilste på en harepus, fant en sikker rute ned til Skutetjørn, gikk veldig forsiktig for det lå lumske issvuller i nord-hellinga og konsekvensene av å trø feil vil jeg ikke tenke på. 

Det gjelder å finne riktig vei ned. 

Skutetjørn. Mot Vinjarnuten. 

Er det ikke? Jo, det må være. Det må være selveste Laffen!

Og jamenmeg traff vi ikke på selveste Laffen! Gode, gamle kong Olav. Om han ikke har vært der selv har i hvert fall naturen selv sørget for å lage byste flottere enn noen billedhugger. Ikke før hadde jeg foreviget Laffen, før seks ryper fløy opp to meter fra meg. Jeg støkker like mye hver gang! Det er et mektig syn, men må de vente til jeg nesten trør på dem?!? Var ikke kjapp nok til å hente fram kameraet, men jeg fikk nå foreviget en rypefjær. 

Rypefjær. Kamuflasjefargen er i ferd med å skifte fra høst til vinter.

Skute-varde nummer 1. 909 m.o.h. Utsikt mot Suldalslågen. 

Rimelig høyt antall varder også på Skute og. Det kan selvsagt ha å gjøre med den flotte skifer-steinen som ligger i hauger og lass der oppe. 

Skute-varde nummer 2. 

Mot Kariåsen og Osen. 

Det lokale skiferbruddet.

Mellom Skute og Onglanuten. 

Vi fulgte bekken ned mot Skutevatna, holdt høyden og vips var vi ved Svartevatna. Rart å treffe på rødmerket løype igjen. Fortsatt med ekspedisjonslysten i behold dristet vi oss til å gå gamlestien ned fra Storrdal. Mye kulere den enn den rødmerkede! 

Grønske.

Storrdal-bekken.

Snart hjemme. Godt førnøyde. 

Gamleveien ned fra Storrdal. Grønhovet og Gullingen i bakgrunnen. 

Mikrotur ved Mosvatnet

Pytt pytt. 

Når planen er langtur, man går på en smell i leggen på løpetur fredag før sola har våknet og foten dagen derpå ikke er klar for annet enn rusletur er det godt å ha staver og Mosvatnet. Sakte hinkende, med mine kollegers sensasjonshungrige "Åh, har du ramla på sykkelen?!?" med dertil hørende likegyldig skuldertrekk da svaret var "Jeg har bare strukket en sene i leggen på løpetur i morges" ringende i ørene var det god trøst i en rusletur i Suldals alltids like tiltrekkende natur. 

Fanget. 

Atkomsten til vannet er det ingenting å si på etter at hyttebyen mellom Gullinghuset og Veddal har vokst opp. Hytter så store som byhus, med vinduer fra gulv til tak og parkering ved inngangsdøra. Nydelig utsikt til vannet, og jeg gleder meg sammen med beboerne. Det ser riktig så flott ut. 

Frozen blueberry. 

Mikromiljøet er der for alle. Naturen øver på vinter, og jeg håper det kommer is før det kommer snø. Det hadde vært kjekt å kunne gå trygt på vannet til vinteren. 

Isbølger. Men det var helt flatt. 

Naturens eget kunstverk.

Bladfrosk. 

Høstlyng.

Jippi! Her kan jeg svømme og!

Rasken, du skulle vært med, sett og lært. Hunden vi traff på hadde energi for oss alle, han gikk i spinn av glede over å løpe ut og hente pinnen. Eieren gledet seg like mye, han kastet det han var kar for - hunden hadde rullet seg i noe som luktet ille, og han måtte hive så langt ut at den måtte svømme. 

Nå kommer jeg, kan du kaste en gang til?

Trenger ikke håndkle jeg, vel!

Turen trenger ikke alltid gå så langt. Vi slo i hjel halvannen time der i sol og finvær, her er nok å oppleve bare en har øya med seg. Suldal leverer. Alltid. 

Trollskog ved Gullingen. 

Såntno hakke vi i byn!

Der blikket går følger foten etter

Suldal, 3. oktober 2015. 

Vokteren av Sandsavatnet; Kroko Dille. 

Høydeskrekken har fulgt meg i alle år. Om den er venn eller fiende er vanskelig å si, for den har lokket og lurt meg til randen av min komfortsone, og det er der veksten skjer. 

I strålende høstvær og nyimpregnerte fjellsko legger vi i vei fra Hovestølen. Målet er Reinsnuten rundt. 

Gullingen bak morgendogg. 

Opp til Brotene er det stille. Vi trekker grådig inn den friske fjellufta, fascineres av hvor fuktig det er i graset, hvor glatte steinene har blitt - det har sikkert vært nede i null i løpet av natta. Hvor gyllent det har blitt på bare en uke, hvor stille det er. Hvor godt det er å være akkurat her. Svetten renner, det er bratt. Men trygt. Blikket er festet på toppen, kroppen vet hvor den skal. 

Vi krysser elva som renner ned fra Litla Heiavatnet. Det går fint i dag. Var verre sist gang, da måtte vi lete lenge etter krysningspunkt. Jeg kjenner det i magen når jeg hører suset. Fornuften kjemper med redselen; jeg vet det er bare å gå på, men når rullgardinet går ned blir det vanskelig. Da blir jeg som Rasken. Løper opp og ned langs elva, vet at jeg   s k a l   over, men må finne rette plassen. Det går fint i dag og, selv om steinene i elva er ekstra glatte. 

Gullingen og Grønhovet i all sin prakt. 

Himmelen er blå. Vinden har ikke våknet ennå. Varmen stiger opp fra bakken og Gullingen vinker til oss i det fjerne. Takk for sist, gamle venn. Kanskje har Annika vært oppom med nytt klatretau? 

Sandvatnet.

Sandvatnet neste. Speilblankt. Varmt. Noen glatte partier, men stien er god og selskapet upåklagelig. Kroppen husker rasteplassen, men jeg overstyrer den og humøret holder. 

Ekspedisjonsleder Jakobsen med følge. Her forlater vi rød sti. 

Den tid er forbi der vi bare holder oss til den opptrukne sti. Det gjør godt å gå utenom, godt å finne fram selv. Planen med dagens tur er å gå Reinsnuten rundt, over Reinshei, rundt Tjøstheim-Sandsa, opp Djupadalen og via Bergjordsholet heim. Jeg lurer litt på å gå opp via Reinsnuten, men konkluderer med at det blir for bratt. 

Suldal sykkel og turn. Det var vanskelig å få fotfeste, men litt skoi må man ha.
Sandsavatnet i bakgrunnen. Like flott alle årstider. 

Bekkekryssing ovenom Sandsavatnet. Lyden, du skulle hørt lyden. 

Ekspedisjonslederen nærmer seg Tjøstheim-Sandsa.
Det   b u g n e r   av blåbær!

Blomsterperler. Kanskje søsteren min vet hva denne heter?

Tjøstheim-Sandsa med Sandsa og Sandsavatnet i bakgrunnen. 

Så kommer den. Magefølelsen. Det murrer, jeg svetter i hendene. Ser at det faktisk kan være mulig å bestige Reinsnuten fra sør-øst. Jeg vet at det går an litt lenger nord, der har vi gått ned før. Men herfra? Det ser jo så bratt ut! Men, det er noen grønne partier der oppe, det må være mulig. Kotene på kartet sier meg ikke så mye, høydeskrekken setter seg på skulderen, ekspedisjonslederen sier at det er opp til meg. Og jeg går. Oppover. 

Tjøstheim-Sandsa langt der nede til høyre.
Sandsa midt i bildet. Napen (ser du elefanten?) følger med. 

Den er upåklagelig. Utsikten ned mot Tjøstheim-Sandsa, som vi nettopp slet oss opp til. Napen-elefanten oser ro i syningom. Og vi går oppover. Spiser høydemetre. Finner en god hylle å gå på. Stanser, ser oss bakover og nyter utsikten. 

Påfyll. 

Sandsavatnet. 

Fra fjellhylla mot Karinuten. 

Det blir brattere. Vi nikker gjenkjennende til Karinuten, og ser helt til Snønuten. Jeg kjenner hjertet banke fortere. Noe skyldes stigningsgraden, noe høydeskrekken. Det er bare å gå. Vi klarer det nå. Jeg får gå foran og styre tempoet. Det hjelper. Så minnes jeg lærdommen fra vandringen i Himalaya hvor vi snakker Skikkelig Bratt. "Se der du skal gå og gå der du ser." Jeg ser der jeg er. Ser der jeg skal trø og trør der jeg ser. Der blikket mitt går følger foten min etter. Henter kraft fra fjellveggen. Den er varm, tørr og trygg. Det går bra. Snart oppe nå. 

I kampen mot høydeskrekk er det mange steg og mange seire.
Ett av stegene er å møte den. Herfra er det langt ned til Tjøstheim-Sandsa! 

Etter Kroko Dille blir det enda brattere, steinene er løse og mosen glatt. Men det går. Sakte, sakte. En fot om gangen. Så er vi oppe på første platå. Her ligger snøen ennå - kanskje får vi en ny isbre i Suldalsheiene? 

Retning Ulladalen. 3. oktober. 

Ekspedisjonslederen har målet i sikte. Reinsnuten fra sør-øst.
Mye opp-og-ned igjen ennå.

Reinsnutgubben. Du må en omvei for å finne ham, men han har god luktesans
og du kan være sikker på at han har fått ferten av deg lenge før du finner ham. 

Snøen ligger fast 3. oktober og minner oss om sommer. 

Det blir noen opp og ned. Et par bomturer der det selv for ekspedisjonslederen er for bratt å fire seg ned, men det gjør ikke noe. Vi har tiden og veien og vet at det dummeste vi gjør er å få hetta. Jeg har ikke lyst til å snu. Så ligger den der. Reinsnuten. 1125 m.o.h. Med arbeidshytta og masten. 

Reinsnuten. 

Skyene har umerkelig sneket seg inn på oss, det trekker en anelse og i denne høyden er det bare å hive på seg tørre klær. Fra nå skal vi følge den røde stien. Jeg vet det blir bratt nedover, men jeg har lært meg å se der jeg skal gå, lært meg å konsentrere meg om der foten skal settes ned. Lært meg å stoppe opp og nyte utsikten der jeg føler meg trygg. Ett steg om gangen. Der blikket går følger foten etter. 

Takk for følget!