Tour de Røldal

Det er ikke bare med fjellsko på man kan oppleve Suldal å di. Siste dagen i juli fikk vi skyss med bussen fra Sand. Sjåføren var vennligheten selv, syklene ble stuet i bak, og så mumlet han noe om at han måtte sette brødkurver inne i bilen. Vi lo og tenkte det var noe til spøkefugl. Beltet oss fast og gjorde oss klar til sightseeing.

Jannien i fint driv opp Ekkjeskaret.

Turen varte og den rakk. Aviser skulle av her, passasjerer på der, og ganske riktig – på Osen ble 12 kasser velduftende brødvarer lesset om bord på det som var å oppdrive av ledige passasjerseter. De ble lempet av på Nes, og få minutter senere lempet vi av oss selv på første rasteplass etter Kjeldehammer-tunnelen. Her vrimlet det med turister som beundret gamletunnelen i Djupedal. Holder jeg med dem i, for det stykket vei er en reise verdt.  

Opp gjennom Brattlandsdalen bar det. Strekket mot Røldalsvatnet føles som oppoverbakke, ser flatt ut og går på sykkelspråket for ”false flat”. Foruten diskusjoner om hvor vi kunne stoppe for å gå på do, gikk praten om hvor høyt Røldalsvatnet lå. Løye med det, hva man kan snakke om på sykkeltur. Diskusjonen gikk til tider heftig; Sidsel mente at det lå på rundt 400 m.o.h., jeg sto på maks 120. Hadde syklet opp fra Nes før, må vite, og så mye motbakke var det ikke. Teoriene haglet, og jeg var hellig overbevist om at siden det var granskog langs vatnet, vel så kunne det ikke ligge så høyt. Hatt di håvene… Til vanlig regner vi oss for relativt oppegående, men på sykkel hender det vettet renner ut gjennom skoa.

Så sterkt bygget jeg opp min argumentasjon at Sidsel begynte å tvile på seg selv, bare får å vri kniven rundt da vi kom til Hordatun hotell hvor vi omsider kom oss på do. Bestyrer Anne parkerte diskusjonen med 1 – 0 til Sidsel. Vi snakker 380 m.o.h. Akkurat som om ikke Sidsel har nok med å være sterkere enn meg i beina. Søren og.

Det eneste vi la igjen på hotellet var bananskrell og latter. Litt dårlig samvittighet for akkurat det, vi burde støttet næringslivet i disse dalene. Det gjorde vi tidligere i sommer; etter strålende jubileumstur med Suldal turlag og Suldal kommune over Harrskor unnet vi oss en fantastisk middag hos Gunhild på Energihotellet. Dinner with a view… Anbefales på det varmeste. #tørksuggelet. 

Etter Håra begynte bakkene. På ordentlig. Ekkjeskaret = bakker, men de blir lettere og lettere for hvert år, og utsikten blir flottere og flottere. Tar du turen må du love meg å se bakover. Utsikten inn mot Røldal slår melkesjokoladereklamen. Suldalsskaret, hvor vi for noen år siden gikk i bikini, så ut som en velpreparert slalåmbakke. Siste dagen i juli. 

Leter du opp #ekkjeskaret på Instagram kan det hende du finner en liten snutt som viser de 10 meter høye brøytekantene.

Selv om vi så glimt av Nelly var det kaldt, og et lite stykke oppe i bakken måtte ulltrøye, vindvest og lange hansker på. Jeg nyttet anledningen til å smugspise en skive. Godt å litt ekstra å gå på i håp om at de to sprekingene jeg hang med skulle gå på en liten smell. 

Jenta girls ved Halvfjerdingsvatnet.

Isen lå i store flak på vannene, turistene sto i kø for å fotografere, det var nesten som det ble trafikkork på demning over Svartavatnet. Og så brøytepinnene da. Brøytepinner?!? Vi snakker brøytetrær! Høyere enn telefonstolper. Jeg skjønner hvorfor. Turistene var forresten slett ikke så verst; andelen bilister som er hyggelige, tar hensyn og smiler i stedet for å vise oss fingen er dobbelt proporsjonal med hvor langt man er fra sivilisasjonen.

Kjekt på tur!Sidsel er fotograf.

Etter påfyll, mer klær, ullhuer og plastposejakker suste vi nedover mot Breiborg, gjennom Allmenningsjuvet og helt til lune Hellandsbygd før vi kunne skrelle av noen lag. Vel framme i Sauda ble det tradisjonen tro påfyll på vårt faste bakeri, og tror du ikke jeg fikk lurt nedi en pose eksotiske klikavringer i sekken til sykkelkameraten? Minnene fra barndommens mødre strømmet på; kavring og surmelk, kanskje det er disse matpionerene som har inspirert til God morgen-yoghurten?

Suldal turn og sykkel; skulderstående med beina i baddakonasana.
Skaulen i bakgrunnen.
Klar for utforkjøring! 

Hvorfor må det være så mange oppoverbakker siste etappen? Turen langs Saudafjorden mot Ropeid, med trøtte bein og full mage, sto for meg som ei mare. Utsiden av tunnelene har vi gitt opp; sist vi ”syklet” der ble det mer klyving enn sykling. Stakkars våre edle racersykler, de fikk skjelvinger ved tanken på sånt terreng igjen. Heldigvis var Sidsel noe mer rutinert på strekningen enn oss, hun sykler Marvik – Sauda – Marvik før frokost. Ulempen med lokalkunnskapen hennes er at hun kvitrer om alle motbakkene som gjenstår, mens jeg får mer og mer vondt i mine lår og drømmer om at dama får en punktering. Det er bare å lukke ørene, bite tenna sammen og trø. Så flater det ut til slutt, man får et vakkert skue mot Lølandssiden, Sand og fjorden og vips er man nede ved avkjøringen til Ropeid. Sidsel, irriterende sprek som vanlig, kvitret farvel og satt inn overdriven tilbake til Marvik. Ikke snakk om henting, nei. Vi to andre var sjeleglade for at vi bare skulle trille ned til Ropeid, og sette oss i bilen på Sand.

Det ville blitt tungt å sykle helt opp til heia ved Gullingen. Turen kjentes i låra, og det var ikke mange dagene siden samme trio syklet helt inn fra Stavanger – da selvfølgelig via Bergekrossen bare for å slite oss opp fra Mo mens venninnen spurtet til Marvik. Den gang var jeg så sliten at jeg ikke var kjekk å være i lag med siste milene. Det var nok derfor min sykkelpartner var sa seg enig i at det var godt vi hadde bilen på Sand.

Same procedure next year? Selvfølgelig!

Vampyrer i Suldalsheiene?

Finnes det vampyrer i Suldalsheiene? Eller har jeg lest for mye i Stephenie Meyers Twilight-serie? 

Sinnasteinen. 

Merksnodig var det nå, å gå alene opp bakken fra Stavastølen til Reinsheia uten å se en levende sjel verken foran eller bak oss, for plutselig å ha en langbeint heiatraver i hælene. Ettersanking, var forklaringen. Karen forvant like plutselig som han kom, bare for rundt neste sving å stå sammen med to andre - gudene vet hvor de kom fra. Sauene, derimot, så ut til å ha avfunnet seg med sin skjebne. Ikke alle av dem vil komme opp på heia igjen til neste år. Og vi gleder oss til lammelår. 

Mon tro om ikke noen av dem skjønner at dette er siste dag på heia?

Stigningen opp fra Bergjordholet er bratt, og man blir liten i sånne omgivelser. Men oppe på toppen er utsikten verdt slitet. Med Gullingen i ryggen la vi i vei over stein og bekk gjennom Djupadalen ned mot Djupadalstjørn. 

Opp Bergjordsholet. Det gjelder å finne rette ruta. 

Djupadalstjørn. Napen under skyen. 

Hvem andre støtte vi på, enn Sinnasteinen? Morsk i blikket, kjemisk blottet for humor vokter han over Djupadalen. Her skal ingen tas vel imot som ikke har respekt for heia. Kanskje han har en egen forbindelse til Suldalsvampyrene? For det var etter å ha passert Sinnasteinen vi traff på dem igjen. Laaangt på hi-sio av vatnet så vi dem først. De rødkledde. Så bakset vi oss gjennom nok ei ur - takk og pris for at vi har en solid dose urfaring - bare for å se de rødkledde foran oss. Stemmer hørte vi og, både herfra og derfra. 

Godt med urfaring. 

En enslig bjørk i ur-ørkenen. Mot Djupaskardet. 

Karinuten!

Ikke før hadde vi hatt oss en pust i bakken og beroliget hverandre med at det sikkert var flere grupperinger med folk som tilfeldigvis hadde like klær, fikk vi Karinuten foran oss. Målet for turen. Vi la fortrøsningsfullt i vei videre, passerte fingerbølet til Svultanutkjerringa, og møtte dem igjen. De var her, de var der, de var over alt. Smilte gjorde de og, heiafolket, og påsto at de var på ettersanking. Kan så være, men jeg er fortsatt i tvil. 

Fingerbølet til Svultakjerringa, som hun mistet på sin flukt fra Stranddalsgubben.

Karinuten, 1071 m.o.h. Kunne nesten ta på Reinsnuten.

Veien til Karinuten fant vi, og på toppen av dette golde landskapet så vi spor etter elg. Kanskje den og var på ladetur? Utsikten til Sand og Sandsavatnet var upåklagelig. 

Fra Karinuten mot Sand.

Fra Karinuten mot Djupadalstjørn og Sandsavatnet. 

Halvt håndstående. Karinuten. 1071. 

Mot Krokavatnet.

Ikke før hadde vi kommet oss ned til Krokavatnet igjen, kom tåka sigende og la seg som et lokk på toppen. Snakk om flaks! Vi navigerte etter strømlinjer, brukte kart og gps flittig, og fant til slutt Sandsa-stien et lite stykke nedenfor Stemvatnet. Slapper liksom av på en annen måte når vi er på rødmerka sti. 

Just love the colors. 

Ren energi.

Snart spiseklar. Vi knabbet kameratene dens. 

Elvesus. 

Nå var vi inne i de siste 1000 høydemetrene med nedstigning. Kjente det i tærne. På veien nedover nøt vi bruset og synet av elva, og et hyggelig møte med den lokale fjell-dachsen. 

Den lokale fjell-dachsen. 

Klar for nedstigning. Heldigvis visste vi ikke om grusveien som ventet. 

Fargespill.

Se nøye. For det går fort!

Ingen før oss, ingen bak oss. De med sauene var verken å høre eller se. Før de plutselig var rett bak oss, og forbi i løpet av nano-sekunder. Vampyratferd, eller hva? Si hva du vil, men de fløy styggelig for disse skapningene. Her kommer vi byaser og tror vi har stålkondis, bare for å bli satt ettertrykkelig på plass av de lokale. 

Drømmenes dal. 

Fotograferingspausene var kjærkomne. Det er bratt å gå tusen høydemetre nedover, så enhver anledning jeg hadde til å ta opp kameraet ble benyttet. 

Anleggsveien var super å gå på de første svingene, men da stigningsgraden var på sikkert rundt 24% kjentes det i hele kroppen. De innledende tanker om å sykle opp ble raskt forkastet. 

Vi hadde ikke orket å gå en meter lenger enn Suldalsosen. Takk og pris for at det finnes taxi. Osa-Bu stilte med drosjebil, og vi kom oss opp til heia igjen akkurat i tide til å få hvilt våre såre kropper. Men hvem andre enn vampyrgjengen tror du vi møtte før vi kom så langt? De hadde fått på plass sauene, og sikkert både laget middag og malt huset før vi tok dem igjen. Respekt. Mon tro om de hadde blodsmak i munnen? 

Vondt i hvert steg. Det blir ikke sykling opp disse bakkene, nei. 

Huletur til Svultahålå

De er rare disse menneskene mine. Matmor har jeg vanligvis god kontroll på, men når hun går på tur med vennene sine må jo jeg være med og passe på. 

Vi er spesielt glade i å gå tur i Suldal, der er det moro for både kortbeint og langbeint. 

Matmor på vei inn i Svultahålå. Galen i halen.

Onkel oppe av sjakten inn til Svultahålå. Tenker han var glad da, ja. 

Onkel oppe av sjakten inn til Svultahålå. Fornøyd kar. 

Åh, men jeg koser meg på tur! Litt arbeid er det å passe på folkene mine, men jeg har trent dem godt opp. Det viktigste er å sikre at ingen er stygge med dem, og at de holder seg så noenlunde samlet. Det siste er det mest utfordrende, spesielt når vi skal krysse elver. Ikke at jeg er pysete, men jeg liker å se menneskene mine trygt over før jeg passerer selv. Noen ganger, når det fosser og bruser sånn at jeg blir helt forvirret, løper jeg noen runder langs bredden og ser etter sikre ruter. Det hender at jeg ikke gidder å krysse selv. Da klatrer jeg opp på en fjellhylle og setter meg til å gjespe. Men tror du de tar hintet? Neida, da frister de meg med både kos og godis, og jeg går fem på. Hver gang. Av og til tar onkel meg i armene sine og bærer meg over. Det kunne vært pinlig, men jeg tenker at jeg egentlig gjør ham en tjeneste. Jeg veier tross alt 14 kilo, og det kan være god trening i å balansere med en hund under armen. Er jeg i riktig godt humør slikker jeg ham som takk og så løper jeg videre. Må jo passe på. 

Matmor og tante. De bare forsvant fra meg. Skikkelig pes å ikke ha kontrollen på dem! 

Tante og matmor omsider oppe på Svultatunga. Jeg slappet bedre av da. I grunnen ganske morsomt å se at selv ikke de er like stødige over alt. Selv om de har lengre bein enn meg. 

Puh, der var de ute på tunga, damene mine. Tror de var like lettet som meg. 

Selv om beina mine er korte rekker de helt ned til bakken. Problemet mitt er at jeg ikke helt klarer å manøvrere når det blir for urete. Tror du de tar hensyn til det, disse menneskene mine? Å neida. Her forleden hadde vi oss en herlig tur til Svultanuten. Alt vel til toppen og ned; de gangene jeg sto fast var de flinke til å løfte meg. Jeg passer på å ta på meg en god sele når jeg skal på tur; matmor tror det er for å koble en tau til, men jeg er en luring og får dem til å løfte meg i den.  

Svultatungå. Artig sak. Men jeg er glad jeg slapp å gå utpå!

Men nedover skulle dere sett. Kunne vi ikke gått rett til bilen? Å neida. Da strente de mot en ur så stor at jeg rett og slett ble sur. Jeg forsøkte meg på noen djerve sprang, men gikk på rattatta så det sang. Heldigvis kom tante bak meg. Hun løftet meg opp og holdt meg godt fast, og jeg slikket til takk. Det jeg glemte er at hun klør sånn av meg, og det var neste pinlig at de to slikkene mine førte til iltre utslett. Men det går over, det vet vi begge to. Av og til bare må vi kose. 

Jeg måtte kaste inn håndkleet og finne meg i å bli parkert. Matmor og tante forsvant innover ura, mens onkel klatret oppover. Han skulle ta bilder. Jeg satt der og syntes synd på meg selv, pep litt, bjeffet litt fornærmet men neiggu om de brydde seg. Ren egotripp; damene forsvant av syne, men plutselig lå de utpå en fjelltunge og ropte på meg. Puh, jeg var litt bekymret en stund. Da vi omsider ruslet heimover var jeg fortsatt fornærmet. Bare for å bli enda mer snurt, for plutselig forsvant matmor inn i en sprekk i fjellet! Hva skulle hun nå?!? Aldri i livet om jeg skulle inn samme veien! Tante fulgte etter, så onkel. Noen ganger er det visst bare jeg som er riktig vel bevart av oss. 

Kjekt når menneskene mine er så fornøyde. Onkel likte seg i huleåpningen.
På hjemveien hørte han på Nick Cave.  

Hylene deres overdøvet mine, bare at menneskehylene var jubelbrøl og jippijippijippi! De hadde funnet en hule, men jeg var standhaftig og surmulte som best jeg kunne. Men... jeg var jo litt stolt og, da. De er kjempetøffe! Jeg skulle så gjerne ha løpt inn først og sjekket forholdene, men var nok litt for pinglete. Kanskje neste gang. Matmor har hørt om denne hulen fra faren sin, min store helt Jon Moe. Han har vært i den flere ganger, og jeg tenker at dette må jo være noe andre enn mine mennesker burde oppdaget. Er det Suldals Store Hemmelighet? For så glade folk er det lenge siden jeg har vært med. De strødde om seg med godbiter til meg da de omsider tok til vettet og kom tilbake til meg, så jeg skjønner at de var glade. 

Matmor demonstrerer hvor huleboerne sikkert hatt hatt sengen sin.
Nei takke meg til kurven min heime. 

Om du er like gal som mine mennesker, kan du ta turen selv. Hulen ligger i uren under Svultanuten, på høyre side av veien litt før du kommer til parkeringsplassen hvor man går opp til Napen etter å ha kjørt forbi Sandsavatnet. Det er vanskelig å finne den uten å være lokalkjent, men se etter en stor M. Åpningen ligger under den. 

God hulejakt! Hilsen Rasken, #franskbulldogg og veldig glad i menneskene mine. 

Matmor bader over alt. Her i badekaret på Svultanuten. Godt hun har meg til å passe på!
Selv om jeg aldri hadde hoppet uti...

Tittei. Sånn hadde jeg det. Alene i ura. Men det ble kjekt etterpå.

‹

Ladestasjon

En helg i september 2015

Noen henter krefter foran TV. Andre i en svømmehall. Jeg henter mine i Suldal. Vel tar det tid å komme dit, men i det øyeblikket jeg setter beina på bakken begynner ladingen. Det er mange måter å være en kraftkommune på. 

Fra Gullingen mot Fantatjørn-kjerringa. 

Myrull i solnedgang.

#denfølelsen når man blinker inn i køen for å ta Tau-ferja bare for å oppdage at køen går inn til Badedammen, og klokka er bare ti på halv fire! #endabedrefølelse når man kommer med kvart på fire-ferja som siste bil, slipper ut på halen av første rad, smetter fint inn på neste ferje og er oppe på heia akkurat i tide til å sette inn kjøleskapsvarene med venstre hånd, lage middag med høyre og være klar til solnedgangstur til Gullingen akkurat i tide. Det enkleste hadde selvsagt vært å melde avbud, men det enkleste er ikke alltid det beste.

Annika ledet an opp bakkene i kjent stil, men tok ned tempoet et par hakk da jeg måtte hilse på middagen. Mellom Grønhove og Gullingen tok vi oss til og med tid til å leke litt, helt til vi kom på at solnedgang på fjellet er noe ganske annet enn solnedgang ved havet. Når sola går ned så er den nede.

Solhilsen i solnedgang. 

Hadet solen!

Siste etappe til toppen i reserfart - ikke et minutt for tidlig. Med Nelly dalende ned over Fantatjørn-kjerringa i synsranden var det bare å kjøre på med fotoshoot. Du kan si hva du vil om solnedgang ved havet. Jeg holder en knapp på Gullingen. Vi snakker hurtiglading. 

Gullingpytten. 

Spente på hvor fort det ble mørkt gikk returen rimelig raskt, selv i de bratte partiene. "Jeg tar imot deg jeg om du faller" har liksom ikke den samme troverdigheten når det kommer fra Annika som er bortimot halvparten av meg, men tanken var god og ned kom jeg. 

Annika i farta!

Annika. The sunshine lady. 

Søndagen hang jeg meg med på Suldal kommunes jubileumstur til Kleppsnuten. Kjenner ikke så mange i den gjengen, men de tar meg vel imot. Underlig å være den som kommer inn fra utsiden, men med så kjekke "locals" er det bare gilli! Eldstemann på turen var 83, yngstejente 11 måneder, og de klarte seg superbra begge to. Inspirerende. Kjekt å gå nye plasser, og kjekt å kunne kjøre i følge siste stykket for hvem i holante vet hvor møteplassen Tre ligger? 

Napen. Min store kjærlighet. Jaffal en av dem. 

Minstejenta i følget satt på ryggen til til den turglade Trude, som har detaljer om turen på sin blogg Ekte turglede. Maken til sprek småbarnsmor! 

Hoi hoi hoi, fire multer og Suldal turlag går ned for telling!

Erfjorden.

Utsikt til Napen fra enda en vinkel! Jippi, nerden lenge leve! Turen var mild og snill, praten gikk godt og det er slett ikke skummelt å henge med Suldølen. Vel blåste vi omtrent av på toppen, men pytt. Det er jo bare bonus. 

Absolutt verdt å komme tilbake til. Eneste minuset var hjemturen fra Hålandsosen. Køen av biler som skulle med ferja var formidabel, og det tok meg fem timer å komme til byn. Gleder meg til ny ferje på Jøsenfjorden, og ikke minst til Ryfast! 

Utedo. 

Førrejuvet - inspirasjonskilde for både Munch og Picasso?

En julidag i 2015

  

Inspirert av turanbefalingene i Suldalsposten tok vi mot til oss og la ut på turen om Moltehorten og Grasdalen. Etter 35 år som hyttefolk i Suldal var tiden inne. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi har passert skiltet ”Ulladalen 4 km” og hver gang tenkt at det skulle vært spennende å ta en titt. Det tok sin tid.

Stor var overraskelsen da dalen åpnet seg, men den ene mer velstelte plassen etter den andre. De 4 kilometrene rakk bare så langt, før vi med grus under hjulene kunne legge ut på Rally Ulladalen opp til Flottene og loggføre nærmere halvannen mil innover.

Over haug og hammer, inn i ukjent terreng. Første strekk opp til Stovedalsvatnet gikk som en lek. Stien gjennom tørre elvefar var tydelig, nøddingene gode. Velstand og godlyd i gruppa. Men da vi sto ansikt til ansikt med Stovedalsvatnet, med Napungen kneisende ved vår side, da begynte ekspedisjonen. Og uenighetene. 

Selv om jeg hadde tegnet ruta inn på kartet og utstyrt meg med både kompass og GPS ble det raskt slutt på idyllen. Mine turkamerater spant etter å strene opp første skaret, mens jeg holdt igjen og viste til at i følge GPSen skulle vi lenger øst, vi skulle klyve opp over fjellryggen der borte. At den ene av turkameratene var min husbond gjorde ikke saken bedre. Han syntes det så mye kjekkere ut å gå skaret, og var slett ikke klar for klyving. Hans distré nikking over min peking på GPSen og dertil hørende ønske om å gå motsatt av hva jeg mente var riktig satt hele ekspedisjonen i fare, helt til jeg knakk koden. Typen sto jo der uten lesebriller! Klart han ikke kunne se detaljene jeg maste om. Da var det å alliere seg med den andre turkameraten, og sammen fikk vi lokket mannen med oss.

Der var vi enige med GPSen. Opp ryggen. 

Opp fjellryggen bar det. Og hva traff vi der? Nøddinger! Yay, #turglede! Rart med det, hvordan stemningen i gruppa stiger når kart og terreng stemmer. Key learning: ta oss tid til å finne ut hvor vi faktisk er før vi legger i vei. Det er heller ikke dumt å huske å snurre kompasshuset med nord mot nord. Skal ikke se bort fra at vi har lært noe av alle våre navigeringbommerter.

Napungen holder stødig på sin nødding. 

Napungen lå bak oss. Han så med lengsel i blikket mot kjerringa til Stranddalsgubben, hun som Svultanut-trollet lokket til seg, som henger i veggen under Svultanuten og ikke kommer av flekken. Vi trapset i vei over berg og snø under fjellet Nov, tok peiling mot Kvitserk og trakk vestover mot Moltehorten etter at turkameratene (nok en gang) ikke fulgte kursen jeg staket ut. Kanskje det var snøslangen sin skyld? De som tror at snøslangen i tegneserien ”Rødøye” ikke finnes i virkeligheten tar feil. Vi har sett den. Rett under oss.

Snøslangen. 

Da de to uten GPS forvekslet flyttsteinene på Nov med nøddinger og var på vei opp i alt for høye høyder, hadde jeg opparbeidet meg tilstrekkelig pondus til å få dem til å følge mine veivalg. Stor var mestringsfølelsen da vi traff på nøddingene igjen. Nå var det bare parademarsjen igjen inn til gjeterhytta i Grasdalen. Skjønt Grasdalen og Grasdalen, med så mye snø i heia har vi nå omdøpt den til Snødalen.

Grasdalshytta. 

Vi måtte få med oss Førrejuvet. Jeg snek meg ned før de andre to, tiltrukket av ulingen fra andre siden av juvet. Elver kastet seg loddrett ned fjellsiden, vannet pisket, juvet var rått, men ulingen gjorde meg urolig. Jeg satt meg ned i blåbærlyngen og bare var tilstede. Men fant ikke roen. Kunne det være en sau som ulte? Elvene? Vinden? Kjente at det prikket i håndflatene, kjente at hjertet banket, tenkte at nå måtte de komme, turkameratene mine. Rasken kom først. Den tøffeste hund som har satt sine fire bein i et fjell. Han som ser ut som en fransk bulldogg men oppfører seg som en riesenschnauzer. Han stoppet, la hodet på skrå og lyttet. Så spratt han opp i fanget mitt og slikket meg, som for å trøste. Jeg er fryktelig allergisk mot hunder, men av og til er det verdt prisen.

Fjellyoga med Rasken. Trollet i bakgrunnen. 

I trygg avstand fra juvet hentet vi oss inn, men det var bare Rasken og jeg som hørte ulingen. Med ett skjønte jeg hvor lyden kom fra. Ser du nøye på yoga-bildet kan du og se det. Trollet. På sørsiden av juvet. Digre øyne og en brølende munn på skrå. Han roper og roper, jeg tror det er jenta med den hvite serken han vil lokke til seg. Hun som rømte fra ham, hoppet ned i elva og opp på fjellet som har fått navn etter henne. Der frøs hun fast, hun ligger der og lokker på Napungen. Men han har en annen dame i tankene.

Se på formen til trollet i Førrejuvet. Ser du det samme som meg? Tror ikke du og at både Munch og Picasso har vært her og funnet inspirasjon? Trollet er jo speilbilde av ”Skrik”, og den skjeve munnen finner vi igjen hos Pablo. Det må jo være slik det henger sammen?

Vi sa hadet til Kvitserkjenta, Førretrollet og Orrahøvdingen – han som så staut ligger og vokter de andre. Krum nese, stoisk ro.

Orrahøvdingen har roen.

Veien hjem gikk under Orraheia, utsikten mot Moltehorten var enda bedre fra denne siden. Utrolig flott å se dette store platået som til tider flommer over av molter. Hadde bare veien opp dit vært en smule enklere. Vi parkerte tanken om å komme tilbake og plukke molter, hadde nok med å plukke oss selv ned fra fjellet.

Av og til ble det nok også for Rasken. 

Det skulle bli en lang tur tilbake. Snøen lå rundt hver en sving, og skjulte både sti og nødding. Brattere og brattere ble det, jeg gikk med nesen ned i kartet og klikket på GPSen hvert femte minutt. Vi måtte snu flere ganger, og for hver snuing klatret vi høyere og høyere. Først på nærmere 1000 moh, et stykke forbi Drageryggen, fikk vi overblikk og klarte å peile oss retning. Etter en skummel elvekryssing, der mannen i turfølget måtte ta 14 kilo hund under armen og balansere over tøffe stryk, kom premien. Stien! Nøddingene! Klok av erfaring brukte vi nå tilstrekkelig med tid før vi krysset snøfeltene, tilstrekkelig tid til å vite hvor vi sto og hvor vi skulle gå i land.

Dragefjellet.

Annandalsskaret. Skummelt bratt og rådastein. 

Det var så vidt Rasken orket de siste hundre metrene. Han stoppet, så på oss med bedende øyne, og det var hakket før jeg tok ham i favnen. ”Han finner veien selv” sa matmor, og jammen gjorde han ikke det. Etter å ha tenkt seg litt om hoppet han ut i den myke lyngen og vips var han ved bilen før oss.