Jeg tror det er ned her. Fantatjørn og Budalen.

En solskinnsdag i juli 2015. #suldalofcourse

”Jeg tror det er ned her" sa stifinner Kari. Vi hadde svettet oss opp Gamlaskar med alt for mye ull på. Vel var vi midt i juli, men jeg hadde ennå ikke brukt shortsen min uten ullstillongs unna. 

Etter å ha rundet klatreboltene i Budalsfjell tok vi til venstre langs Lundeskartjørn. Kjente uroen ved å skrå av fra merka løpype, men lekte at vi hadde full kontroll. Hvor vanskelig kunne det være å finne veien ned til Fantatjørn? Skulle vi tro på sagnet hadde en gang et fantefølge med seg gamlemor i samme områd. Gamlemor sinket følget, og da ble det gjort kort prosess. Hun ble knerta, liket senket i tjernet og selvsagt går gamlemor igjen. 

Dit skulle vi altså. Ned Lundeskard. Bratt nok. 

Trygg på egne navigeringsferdigheter la jeg igjen GPSen hjemme. Vi så jo på kartet hvor stien gikk. Så vanskelig kunne det ikke være å finne fram! Jeg hadde rotet meg bort i dette området tidligere, så jeg mente meg godt kvalifisert for å finne fram denne gang. Høye fjell, dype daler, løse steiner, ur, vier, brakje. Kan forvirre selv den beste. Stien skulle i henhold til kartet gå litt på siden for skaret - som jeg definitivt ikke var klar for å forsere. Så jeg fulgte etter stifinneren. Etter å ha bommet noen ganger, følt på høydeskrekken og trødd varsomt tilbake fant vi omsider noe som med godvilje kunne kalles en sti. At en sti står innmerket på kartet trenger langt fra bety at den går an å finne i naturen. Jaffal så lenge den ikke har vært i bruk på flere hundre år. 

Stifinner Kari. Snart nede nå. Mwoahahaha!

Bydamene snirklet seg nedover på det vi glimtvis tenkte var stien. Som følgesvenn hadde vi Rasken. Av utseende er Rasken fransk bulldogg, av oppførsel den tøffeste riesenschnauzer. Barskere fjellhund skal du lete lenge etter. Så lenge ingen forteller ham at han egentlig ikke har noe i fjellet å gjøre går det aldeles strålende. Han klyver og klatrer med de korte beina sine, og når han rister seg etter elvekryssing dingler hele bakparten. 

Midt i den bratteste ura, et stykke bak stifinneren, hørte jeg en sår klynkling. Etter å ha lett med blikket så jeg ham. Rasken, stakkar, hadde satt seg fast. Han klorte seg til en stein med forbeina, ørene hang på skrå, det kom noen redde lyder og så boret han blikket fast i mitt. Jeg kravlet meg tilbake, og i det jeg skulle gripe ham i selen forsvant ene foten under meg. Det gikk så fort at jeg ikke rakk å hyle, rakk bare å slenge armen over nærmeste stein og klore meg fast. Hadde heldigvis fast grunn under andre foten, og klarte i siste øyeblikk å gripe tak i følgesvennen. Alt for Rasken. En blodig arm er et lite offer for en kar som ham. 

Omsider nede ved føste flate pustet vi lettet ut og tenkte at nå var det nok bare en svipptur ned til Fantatjørn. Der skulle det smake med mat! Hatt det håve... Det gikk i hvert fall en time til. Vi skulle hatt både spett, machete og motorsag. Og da vi endelig kom ned ble vi møtt av knotten. Men sola skinte, naturen tok nesten pusten fra oss, ørreten plasket som delfiner - og sår, blåmerker og knottbitt går over. Stolte og lykkelige spiste vi svette osteskiver, drakk fra bekken og kunne i grunnen ikke hatt det bedre. 

Klarte det! Fra Fantatjørn opp mot Lundeskard.

Etappen ned til Budalsvatnet var i samme leia, men heldigvis ikke like lang. Vi holdt oss langs elva, og oppdaget at den skumle Budalen ikke var så farlig som vi hadde trodd. Fra Ulvaheia og Nattlandsnut-siden ser Budalen ut som en skremmende kløft som vi i over 30 år bare har fantsert om. Alle røverhistoriene om Budalstrollet og fantakjerringa har holdt osss borte. Men nå var vi her. Fjellene rundt oss mektigere enn skyskraperne på Manhattan. Alt vi hørte var klukking fra bekken, alt vi kjente var varmen fra sola, alt vi så var trær og høye fjell. Sukk. Lykke. 

Rasken lytter. Hører han fantakjerringa rope, mon tro?

Mer Fantatjørn. Ser ikke noe til kjerringa. Gjør du?

Helt til jeg så henne. Fantakjerringa. Det gikk skjelvinger gjennom ryggraden. Så vidt inne i granskogbeltet ser du henne. Opp mot Nattlandsnuten. Hun kneiser på toppen av fjellryggen og har kontroll på alt levende fra Ulvahei og Nattlandsnut til Gullingen. Brikkene falt på plass. Ikke rart vi ikke merket noe til henne ved Fantatjørn! Hun hadde slett ikke blitt liggende i tjernet, hun hadde seilt på elva ned til Budalsvatnet før hun strandet på sørsiden og i stummende mørke kravlet opp den stupbratte fjellsiden for å se om hun kunne finne følget sitt. Da sola rant ble hun til stein. Men hun er et snilt troll, det kunne vi merke. Dagen før, da vi tuslet oss ned fra Nattlandsnuten i tåke, blåste hun hull så vi kom oss trygt fram. Og i dag geleidet hun oss trygt fram til sandstranden ved Budalsvatn. Derfra var stien god å gå, trygt under Slåtteskårane. 

Fantakjerringa sett fra Budalen. 

Fantakjerringa sett fra
Nattlandsnut-siden. 

Flatt lende! Endelig!

Skarabekken. O herlige lyd!

Flottere enn dette kunne det ikke bli. Trodde vi. For da vi kom over neste kneik og fekk se et mektig, grønt krater bre seg ut ble vi nesten salige. Dette måtte være Østerhus, plassen vi bare hadde hørt rykter om. Men før vi kunne sette føttene trygt på asfalt måtte vi krysse et jorde med beitende kyr. Vi balanserte som linedansere mellom de saftige rukene, og da de beitende fikk øye på Rasken måtte vi raske på. Det var visst spennende med en sånn liten tass. Omsider i trygghet, trodde vi, ble vi overrumplet av gårdshunden Santo. Han peip som besatt da vi listet oss forbi garen hans, tok han sats og hoppet over. Det ble for spennende med Rasken. De tøffet seg for hverandre, og vesle Rasken ble fullstendig overkjørt. Jeg forsøkte meg på skjerming-med-staver, og på underlig vis la Santo seg flat hver gang jeg pekte på ham. Kanskje det er gjeterhundsk for "dekk"?

Østerhus. Sivilisasjon. Asfalt.

Vår ambisjon om å gå all the way tilbake til heia om Nattlandsånå og Frøkjedalen ble raskt skrotet. Redningen ble ridderen i den hvite bilen. Med halvgått tur er det bare en ting å si; we´ll be back!