Førrejuvet - inspirasjonskilde for både Munch og Picasso?

En julidag i 2015

  

Inspirert av turanbefalingene i Suldalsposten tok vi mot til oss og la ut på turen om Moltehorten og Grasdalen. Etter 35 år som hyttefolk i Suldal var tiden inne. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi har passert skiltet ”Ulladalen 4 km” og hver gang tenkt at det skulle vært spennende å ta en titt. Det tok sin tid.

Stor var overraskelsen da dalen åpnet seg, men den ene mer velstelte plassen etter den andre. De 4 kilometrene rakk bare så langt, før vi med grus under hjulene kunne legge ut på Rally Ulladalen opp til Flottene og loggføre nærmere halvannen mil innover.

Over haug og hammer, inn i ukjent terreng. Første strekk opp til Stovedalsvatnet gikk som en lek. Stien gjennom tørre elvefar var tydelig, nøddingene gode. Velstand og godlyd i gruppa. Men da vi sto ansikt til ansikt med Stovedalsvatnet, med Napungen kneisende ved vår side, da begynte ekspedisjonen. Og uenighetene. 

Selv om jeg hadde tegnet ruta inn på kartet og utstyrt meg med både kompass og GPS ble det raskt slutt på idyllen. Mine turkamerater spant etter å strene opp første skaret, mens jeg holdt igjen og viste til at i følge GPSen skulle vi lenger øst, vi skulle klyve opp over fjellryggen der borte. At den ene av turkameratene var min husbond gjorde ikke saken bedre. Han syntes det så mye kjekkere ut å gå skaret, og var slett ikke klar for klyving. Hans distré nikking over min peking på GPSen og dertil hørende ønske om å gå motsatt av hva jeg mente var riktig satt hele ekspedisjonen i fare, helt til jeg knakk koden. Typen sto jo der uten lesebriller! Klart han ikke kunne se detaljene jeg maste om. Da var det å alliere seg med den andre turkameraten, og sammen fikk vi lokket mannen med oss.

Der var vi enige med GPSen. Opp ryggen. 

Opp fjellryggen bar det. Og hva traff vi der? Nøddinger! Yay, #turglede! Rart med det, hvordan stemningen i gruppa stiger når kart og terreng stemmer. Key learning: ta oss tid til å finne ut hvor vi faktisk er før vi legger i vei. Det er heller ikke dumt å huske å snurre kompasshuset med nord mot nord. Skal ikke se bort fra at vi har lært noe av alle våre navigeringbommerter.

Napungen holder stødig på sin nødding. 

Napungen lå bak oss. Han så med lengsel i blikket mot kjerringa til Stranddalsgubben, hun som Svultanut-trollet lokket til seg, som henger i veggen under Svultanuten og ikke kommer av flekken. Vi trapset i vei over berg og snø under fjellet Nov, tok peiling mot Kvitserk og trakk vestover mot Moltehorten etter at turkameratene (nok en gang) ikke fulgte kursen jeg staket ut. Kanskje det var snøslangen sin skyld? De som tror at snøslangen i tegneserien ”Rødøye” ikke finnes i virkeligheten tar feil. Vi har sett den. Rett under oss.

Snøslangen. 

Da de to uten GPS forvekslet flyttsteinene på Nov med nøddinger og var på vei opp i alt for høye høyder, hadde jeg opparbeidet meg tilstrekkelig pondus til å få dem til å følge mine veivalg. Stor var mestringsfølelsen da vi traff på nøddingene igjen. Nå var det bare parademarsjen igjen inn til gjeterhytta i Grasdalen. Skjønt Grasdalen og Grasdalen, med så mye snø i heia har vi nå omdøpt den til Snødalen.

Grasdalshytta. 

Vi måtte få med oss Førrejuvet. Jeg snek meg ned før de andre to, tiltrukket av ulingen fra andre siden av juvet. Elver kastet seg loddrett ned fjellsiden, vannet pisket, juvet var rått, men ulingen gjorde meg urolig. Jeg satt meg ned i blåbærlyngen og bare var tilstede. Men fant ikke roen. Kunne det være en sau som ulte? Elvene? Vinden? Kjente at det prikket i håndflatene, kjente at hjertet banket, tenkte at nå måtte de komme, turkameratene mine. Rasken kom først. Den tøffeste hund som har satt sine fire bein i et fjell. Han som ser ut som en fransk bulldogg men oppfører seg som en riesenschnauzer. Han stoppet, la hodet på skrå og lyttet. Så spratt han opp i fanget mitt og slikket meg, som for å trøste. Jeg er fryktelig allergisk mot hunder, men av og til er det verdt prisen.

Fjellyoga med Rasken. Trollet i bakgrunnen. 

I trygg avstand fra juvet hentet vi oss inn, men det var bare Rasken og jeg som hørte ulingen. Med ett skjønte jeg hvor lyden kom fra. Ser du nøye på yoga-bildet kan du og se det. Trollet. På sørsiden av juvet. Digre øyne og en brølende munn på skrå. Han roper og roper, jeg tror det er jenta med den hvite serken han vil lokke til seg. Hun som rømte fra ham, hoppet ned i elva og opp på fjellet som har fått navn etter henne. Der frøs hun fast, hun ligger der og lokker på Napungen. Men han har en annen dame i tankene.

Se på formen til trollet i Førrejuvet. Ser du det samme som meg? Tror ikke du og at både Munch og Picasso har vært her og funnet inspirasjon? Trollet er jo speilbilde av ”Skrik”, og den skjeve munnen finner vi igjen hos Pablo. Det må jo være slik det henger sammen?

Vi sa hadet til Kvitserkjenta, Førretrollet og Orrahøvdingen – han som så staut ligger og vokter de andre. Krum nese, stoisk ro.

Orrahøvdingen har roen.

Veien hjem gikk under Orraheia, utsikten mot Moltehorten var enda bedre fra denne siden. Utrolig flott å se dette store platået som til tider flommer over av molter. Hadde bare veien opp dit vært en smule enklere. Vi parkerte tanken om å komme tilbake og plukke molter, hadde nok med å plukke oss selv ned fra fjellet.

Av og til ble det nok også for Rasken. 

Det skulle bli en lang tur tilbake. Snøen lå rundt hver en sving, og skjulte både sti og nødding. Brattere og brattere ble det, jeg gikk med nesen ned i kartet og klikket på GPSen hvert femte minutt. Vi måtte snu flere ganger, og for hver snuing klatret vi høyere og høyere. Først på nærmere 1000 moh, et stykke forbi Drageryggen, fikk vi overblikk og klarte å peile oss retning. Etter en skummel elvekryssing, der mannen i turfølget måtte ta 14 kilo hund under armen og balansere over tøffe stryk, kom premien. Stien! Nøddingene! Klok av erfaring brukte vi nå tilstrekkelig med tid før vi krysset snøfeltene, tilstrekkelig tid til å vite hvor vi sto og hvor vi skulle gå i land.

Dragefjellet.

Annandalsskaret. Skummelt bratt og rådastein. 

Det var så vidt Rasken orket de siste hundre metrene. Han stoppet, så på oss med bedende øyne, og det var hakket før jeg tok ham i favnen. ”Han finner veien selv” sa matmor, og jammen gjorde han ikke det. Etter å ha tenkt seg litt om hoppet han ut i den myke lyngen og vips var han ved bilen før oss.