Huletur til Svultahålå

De er rare disse menneskene mine. Matmor har jeg vanligvis god kontroll på, men når hun går på tur med vennene sine må jo jeg være med og passe på. 

Vi er spesielt glade i å gå tur i Suldal, der er det moro for både kortbeint og langbeint. 

Matmor på vei inn i Svultahålå. Galen i halen.

Onkel oppe av sjakten inn til Svultahålå. Tenker han var glad da, ja. 

Onkel oppe av sjakten inn til Svultahålå. Fornøyd kar. 

Åh, men jeg koser meg på tur! Litt arbeid er det å passe på folkene mine, men jeg har trent dem godt opp. Det viktigste er å sikre at ingen er stygge med dem, og at de holder seg så noenlunde samlet. Det siste er det mest utfordrende, spesielt når vi skal krysse elver. Ikke at jeg er pysete, men jeg liker å se menneskene mine trygt over før jeg passerer selv. Noen ganger, når det fosser og bruser sånn at jeg blir helt forvirret, løper jeg noen runder langs bredden og ser etter sikre ruter. Det hender at jeg ikke gidder å krysse selv. Da klatrer jeg opp på en fjellhylle og setter meg til å gjespe. Men tror du de tar hintet? Neida, da frister de meg med både kos og godis, og jeg går fem på. Hver gang. Av og til tar onkel meg i armene sine og bærer meg over. Det kunne vært pinlig, men jeg tenker at jeg egentlig gjør ham en tjeneste. Jeg veier tross alt 14 kilo, og det kan være god trening i å balansere med en hund under armen. Er jeg i riktig godt humør slikker jeg ham som takk og så løper jeg videre. Må jo passe på. 

Matmor og tante. De bare forsvant fra meg. Skikkelig pes å ikke ha kontrollen på dem! 

Tante og matmor omsider oppe på Svultatunga. Jeg slappet bedre av da. I grunnen ganske morsomt å se at selv ikke de er like stødige over alt. Selv om de har lengre bein enn meg. 

Puh, der var de ute på tunga, damene mine. Tror de var like lettet som meg. 

Selv om beina mine er korte rekker de helt ned til bakken. Problemet mitt er at jeg ikke helt klarer å manøvrere når det blir for urete. Tror du de tar hensyn til det, disse menneskene mine? Å neida. Her forleden hadde vi oss en herlig tur til Svultanuten. Alt vel til toppen og ned; de gangene jeg sto fast var de flinke til å løfte meg. Jeg passer på å ta på meg en god sele når jeg skal på tur; matmor tror det er for å koble en tau til, men jeg er en luring og får dem til å løfte meg i den.  

Svultatungå. Artig sak. Men jeg er glad jeg slapp å gå utpå!

Men nedover skulle dere sett. Kunne vi ikke gått rett til bilen? Å neida. Da strente de mot en ur så stor at jeg rett og slett ble sur. Jeg forsøkte meg på noen djerve sprang, men gikk på rattatta så det sang. Heldigvis kom tante bak meg. Hun løftet meg opp og holdt meg godt fast, og jeg slikket til takk. Det jeg glemte er at hun klør sånn av meg, og det var neste pinlig at de to slikkene mine førte til iltre utslett. Men det går over, det vet vi begge to. Av og til bare må vi kose. 

Jeg måtte kaste inn håndkleet og finne meg i å bli parkert. Matmor og tante forsvant innover ura, mens onkel klatret oppover. Han skulle ta bilder. Jeg satt der og syntes synd på meg selv, pep litt, bjeffet litt fornærmet men neiggu om de brydde seg. Ren egotripp; damene forsvant av syne, men plutselig lå de utpå en fjelltunge og ropte på meg. Puh, jeg var litt bekymret en stund. Da vi omsider ruslet heimover var jeg fortsatt fornærmet. Bare for å bli enda mer snurt, for plutselig forsvant matmor inn i en sprekk i fjellet! Hva skulle hun nå?!? Aldri i livet om jeg skulle inn samme veien! Tante fulgte etter, så onkel. Noen ganger er det visst bare jeg som er riktig vel bevart av oss. 

Kjekt når menneskene mine er så fornøyde. Onkel likte seg i huleåpningen.
På hjemveien hørte han på Nick Cave.  

Hylene deres overdøvet mine, bare at menneskehylene var jubelbrøl og jippijippijippi! De hadde funnet en hule, men jeg var standhaftig og surmulte som best jeg kunne. Men... jeg var jo litt stolt og, da. De er kjempetøffe! Jeg skulle så gjerne ha løpt inn først og sjekket forholdene, men var nok litt for pinglete. Kanskje neste gang. Matmor har hørt om denne hulen fra faren sin, min store helt Jon Moe. Han har vært i den flere ganger, og jeg tenker at dette må jo være noe andre enn mine mennesker burde oppdaget. Er det Suldals Store Hemmelighet? For så glade folk er det lenge siden jeg har vært med. De strødde om seg med godbiter til meg da de omsider tok til vettet og kom tilbake til meg, så jeg skjønner at de var glade. 

Matmor demonstrerer hvor huleboerne sikkert hatt hatt sengen sin.
Nei takke meg til kurven min heime. 

Om du er like gal som mine mennesker, kan du ta turen selv. Hulen ligger i uren under Svultanuten, på høyre side av veien litt før du kommer til parkeringsplassen hvor man går opp til Napen etter å ha kjørt forbi Sandsavatnet. Det er vanskelig å finne den uten å være lokalkjent, men se etter en stor M. Åpningen ligger under den. 

God hulejakt! Hilsen Rasken, #franskbulldogg og veldig glad i menneskene mine. 

Matmor bader over alt. Her i badekaret på Svultanuten. Godt hun har meg til å passe på!
Selv om jeg aldri hadde hoppet uti...

Tittei. Sånn hadde jeg det. Alene i ura. Men det ble kjekt etterpå.

‹