Vampyrer i Suldalsheiene?

Finnes det vampyrer i Suldalsheiene? Eller har jeg lest for mye i Stephenie Meyers Twilight-serie? 

Sinnasteinen. 

Merksnodig var det nå, å gå alene opp bakken fra Stavastølen til Reinsheia uten å se en levende sjel verken foran eller bak oss, for plutselig å ha en langbeint heiatraver i hælene. Ettersanking, var forklaringen. Karen forvant like plutselig som han kom, bare for rundt neste sving å stå sammen med to andre - gudene vet hvor de kom fra. Sauene, derimot, så ut til å ha avfunnet seg med sin skjebne. Ikke alle av dem vil komme opp på heia igjen til neste år. Og vi gleder oss til lammelår. 

Mon tro om ikke noen av dem skjønner at dette er siste dag på heia?

Stigningen opp fra Bergjordholet er bratt, og man blir liten i sånne omgivelser. Men oppe på toppen er utsikten verdt slitet. Med Gullingen i ryggen la vi i vei over stein og bekk gjennom Djupadalen ned mot Djupadalstjørn. 

Opp Bergjordsholet. Det gjelder å finne rette ruta. 

Djupadalstjørn. Napen under skyen. 

Hvem andre støtte vi på, enn Sinnasteinen? Morsk i blikket, kjemisk blottet for humor vokter han over Djupadalen. Her skal ingen tas vel imot som ikke har respekt for heia. Kanskje han har en egen forbindelse til Suldalsvampyrene? For det var etter å ha passert Sinnasteinen vi traff på dem igjen. Laaangt på hi-sio av vatnet så vi dem først. De rødkledde. Så bakset vi oss gjennom nok ei ur - takk og pris for at vi har en solid dose urfaring - bare for å se de rødkledde foran oss. Stemmer hørte vi og, både herfra og derfra. 

Godt med urfaring. 

En enslig bjørk i ur-ørkenen. Mot Djupaskardet. 

Karinuten!

Ikke før hadde vi hatt oss en pust i bakken og beroliget hverandre med at det sikkert var flere grupperinger med folk som tilfeldigvis hadde like klær, fikk vi Karinuten foran oss. Målet for turen. Vi la fortrøsningsfullt i vei videre, passerte fingerbølet til Svultanutkjerringa, og møtte dem igjen. De var her, de var der, de var over alt. Smilte gjorde de og, heiafolket, og påsto at de var på ettersanking. Kan så være, men jeg er fortsatt i tvil. 

Fingerbølet til Svultakjerringa, som hun mistet på sin flukt fra Stranddalsgubben.

Karinuten, 1071 m.o.h. Kunne nesten ta på Reinsnuten.

Veien til Karinuten fant vi, og på toppen av dette golde landskapet så vi spor etter elg. Kanskje den og var på ladetur? Utsikten til Sand og Sandsavatnet var upåklagelig. 

Fra Karinuten mot Sand.

Fra Karinuten mot Djupadalstjørn og Sandsavatnet. 

Halvt håndstående. Karinuten. 1071. 

Mot Krokavatnet.

Ikke før hadde vi kommet oss ned til Krokavatnet igjen, kom tåka sigende og la seg som et lokk på toppen. Snakk om flaks! Vi navigerte etter strømlinjer, brukte kart og gps flittig, og fant til slutt Sandsa-stien et lite stykke nedenfor Stemvatnet. Slapper liksom av på en annen måte når vi er på rødmerka sti. 

Just love the colors. 

Ren energi.

Snart spiseklar. Vi knabbet kameratene dens. 

Elvesus. 

Nå var vi inne i de siste 1000 høydemetrene med nedstigning. Kjente det i tærne. På veien nedover nøt vi bruset og synet av elva, og et hyggelig møte med den lokale fjell-dachsen. 

Den lokale fjell-dachsen. 

Klar for nedstigning. Heldigvis visste vi ikke om grusveien som ventet. 

Fargespill.

Se nøye. For det går fort!

Ingen før oss, ingen bak oss. De med sauene var verken å høre eller se. Før de plutselig var rett bak oss, og forbi i løpet av nano-sekunder. Vampyratferd, eller hva? Si hva du vil, men de fløy styggelig for disse skapningene. Her kommer vi byaser og tror vi har stålkondis, bare for å bli satt ettertrykkelig på plass av de lokale. 

Drømmenes dal. 

Fotograferingspausene var kjærkomne. Det er bratt å gå tusen høydemetre nedover, så enhver anledning jeg hadde til å ta opp kameraet ble benyttet. 

Anleggsveien var super å gå på de første svingene, men da stigningsgraden var på sikkert rundt 24% kjentes det i hele kroppen. De innledende tanker om å sykle opp ble raskt forkastet. 

Vi hadde ikke orket å gå en meter lenger enn Suldalsosen. Takk og pris for at det finnes taxi. Osa-Bu stilte med drosjebil, og vi kom oss opp til heia igjen akkurat i tide til å få hvilt våre såre kropper. Men hvem andre enn vampyrgjengen tror du vi møtte før vi kom så langt? De hadde fått på plass sauene, og sikkert både laget middag og malt huset før vi tok dem igjen. Respekt. Mon tro om de hadde blodsmak i munnen? 

Vondt i hvert steg. Det blir ikke sykling opp disse bakkene, nei.