Tour de Røldal

Det er ikke bare med fjellsko på man kan oppleve Suldal å di. Siste dagen i juli fikk vi skyss med bussen fra Sand. Sjåføren var vennligheten selv, syklene ble stuet i bak, og så mumlet han noe om at han måtte sette brødkurver inne i bilen. Vi lo og tenkte det var noe til spøkefugl. Beltet oss fast og gjorde oss klar til sightseeing.

Jannien i fint driv opp Ekkjeskaret.

Turen varte og den rakk. Aviser skulle av her, passasjerer på der, og ganske riktig – på Osen ble 12 kasser velduftende brødvarer lesset om bord på det som var å oppdrive av ledige passasjerseter. De ble lempet av på Nes, og få minutter senere lempet vi av oss selv på første rasteplass etter Kjeldehammer-tunnelen. Her vrimlet det med turister som beundret gamletunnelen i Djupedal. Holder jeg med dem i, for det stykket vei er en reise verdt.  

Opp gjennom Brattlandsdalen bar det. Strekket mot Røldalsvatnet føles som oppoverbakke, ser flatt ut og går på sykkelspråket for ”false flat”. Foruten diskusjoner om hvor vi kunne stoppe for å gå på do, gikk praten om hvor høyt Røldalsvatnet lå. Løye med det, hva man kan snakke om på sykkeltur. Diskusjonen gikk til tider heftig; Sidsel mente at det lå på rundt 400 m.o.h., jeg sto på maks 120. Hadde syklet opp fra Nes før, må vite, og så mye motbakke var det ikke. Teoriene haglet, og jeg var hellig overbevist om at siden det var granskog langs vatnet, vel så kunne det ikke ligge så høyt. Hatt di håvene… Til vanlig regner vi oss for relativt oppegående, men på sykkel hender det vettet renner ut gjennom skoa.

Så sterkt bygget jeg opp min argumentasjon at Sidsel begynte å tvile på seg selv, bare får å vri kniven rundt da vi kom til Hordatun hotell hvor vi omsider kom oss på do. Bestyrer Anne parkerte diskusjonen med 1 – 0 til Sidsel. Vi snakker 380 m.o.h. Akkurat som om ikke Sidsel har nok med å være sterkere enn meg i beina. Søren og.

Det eneste vi la igjen på hotellet var bananskrell og latter. Litt dårlig samvittighet for akkurat det, vi burde støttet næringslivet i disse dalene. Det gjorde vi tidligere i sommer; etter strålende jubileumstur med Suldal turlag og Suldal kommune over Harrskor unnet vi oss en fantastisk middag hos Gunhild på Energihotellet. Dinner with a view… Anbefales på det varmeste. #tørksuggelet. 

Etter Håra begynte bakkene. På ordentlig. Ekkjeskaret = bakker, men de blir lettere og lettere for hvert år, og utsikten blir flottere og flottere. Tar du turen må du love meg å se bakover. Utsikten inn mot Røldal slår melkesjokoladereklamen. Suldalsskaret, hvor vi for noen år siden gikk i bikini, så ut som en velpreparert slalåmbakke. Siste dagen i juli. 

Leter du opp #ekkjeskaret på Instagram kan det hende du finner en liten snutt som viser de 10 meter høye brøytekantene.

Selv om vi så glimt av Nelly var det kaldt, og et lite stykke oppe i bakken måtte ulltrøye, vindvest og lange hansker på. Jeg nyttet anledningen til å smugspise en skive. Godt å litt ekstra å gå på i håp om at de to sprekingene jeg hang med skulle gå på en liten smell. 

Jenta girls ved Halvfjerdingsvatnet.

Isen lå i store flak på vannene, turistene sto i kø for å fotografere, det var nesten som det ble trafikkork på demning over Svartavatnet. Og så brøytepinnene da. Brøytepinner?!? Vi snakker brøytetrær! Høyere enn telefonstolper. Jeg skjønner hvorfor. Turistene var forresten slett ikke så verst; andelen bilister som er hyggelige, tar hensyn og smiler i stedet for å vise oss fingen er dobbelt proporsjonal med hvor langt man er fra sivilisasjonen.

Kjekt på tur!Sidsel er fotograf.

Etter påfyll, mer klær, ullhuer og plastposejakker suste vi nedover mot Breiborg, gjennom Allmenningsjuvet og helt til lune Hellandsbygd før vi kunne skrelle av noen lag. Vel framme i Sauda ble det tradisjonen tro påfyll på vårt faste bakeri, og tror du ikke jeg fikk lurt nedi en pose eksotiske klikavringer i sekken til sykkelkameraten? Minnene fra barndommens mødre strømmet på; kavring og surmelk, kanskje det er disse matpionerene som har inspirert til God morgen-yoghurten?

Suldal turn og sykkel; skulderstående med beina i baddakonasana.
Skaulen i bakgrunnen.
Klar for utforkjøring! 

Hvorfor må det være så mange oppoverbakker siste etappen? Turen langs Saudafjorden mot Ropeid, med trøtte bein og full mage, sto for meg som ei mare. Utsiden av tunnelene har vi gitt opp; sist vi ”syklet” der ble det mer klyving enn sykling. Stakkars våre edle racersykler, de fikk skjelvinger ved tanken på sånt terreng igjen. Heldigvis var Sidsel noe mer rutinert på strekningen enn oss, hun sykler Marvik – Sauda – Marvik før frokost. Ulempen med lokalkunnskapen hennes er at hun kvitrer om alle motbakkene som gjenstår, mens jeg får mer og mer vondt i mine lår og drømmer om at dama får en punktering. Det er bare å lukke ørene, bite tenna sammen og trø. Så flater det ut til slutt, man får et vakkert skue mot Lølandssiden, Sand og fjorden og vips er man nede ved avkjøringen til Ropeid. Sidsel, irriterende sprek som vanlig, kvitret farvel og satt inn overdriven tilbake til Marvik. Ikke snakk om henting, nei. Vi to andre var sjeleglade for at vi bare skulle trille ned til Ropeid, og sette oss i bilen på Sand.

Det ville blitt tungt å sykle helt opp til heia ved Gullingen. Turen kjentes i låra, og det var ikke mange dagene siden samme trio syklet helt inn fra Stavanger – da selvfølgelig via Bergekrossen bare for å slite oss opp fra Mo mens venninnen spurtet til Marvik. Den gang var jeg så sliten at jeg ikke var kjekk å være i lag med siste milene. Det var nok derfor min sykkelpartner var sa seg enig i at det var godt vi hadde bilen på Sand.

Same procedure next year? Selvfølgelig!